Langlistet til Bokbloggerprisen!

Så er man altså langlistet til Bokbloggerprisen. Jeg er nominert i åpen klasse (en meget eklektisk klasse), og langlisten ser slik ut:

– Eirin Gundersen: Du er menneske nå (Gyldendal)
– Heidi Sævareid: Slipp hold (Mangschou)
– Agnes Margrethe Bjorvand & Lisa Aisato: Astrid Lindgren (Cappelen Damm)
– Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge (Samlaget)
– Morten Strøksnes: Havboka (Forlaget Oktober)
– Siri Pettersen: Evna (Gyldendal)

Vinneren kåres i september, så her er det bare å være tålmodig.

Takk til norske bokbloggere!

unnamed

Takketale til Riksmålsforbundet

Jeg mottok nettopp Riksmålsforbundets medlemsblad i posten – der står takketalen jeg holdt da jeg mottok prisen for beste barne- og ungdomsbok i oktober. Her er mitt flammende forsvar for riksmålet!

2015_10_10_00071-e1444480734521-2

Du snakker så FINT, pleide klassekameratene mine å si til meg da jeg gikk på barneskolen. Fint var i den sammenhengen ikke ment som en kompliment. Fint betydde teit. Først og fremst betydde det at jeg snakket Oslo-dialekt, i motsetning til alle andre. Jeg bodde i Lillesand og Kristiansand på den tiden. Jeg ble født på Sørlandet, jeg bodde der til jeg var nitten – men likevel svarer jeg aldri at jeg er fra Sørlandet hvis noen spør. Jeg nølte faktisk med å si det selv på den tiden. Jeg følte ingen tilhørighet, og talemålet tydeliggjorde det. Jeg snakket slik foreldrene mine snakket – Oslo vestkant-mål. Dette talemålet var noe jeg måtte forsvare.

Også den dag i dag hender det at jeg får samme følelse av å måtte forsvare talemålet mitt. Fortsatt hender det at noen bemerker at jeg snakker så pent (har de å gjøre med en vestkantpike???), eller jeg får høre at jeg har for få a-endelser når jeg skriver. Nå har jeg i en del år livnært meg som skribent, og det er ikke få ganger jeg har måttet forsvare språkvalgene mine for redaktører. Som litteraturkritiker i avis har jeg for eksempel opplevd å få a- endelser lagt inn av desken. I fare for å fremstå som en krenket pedant – jeg misliker det sterkt! Nå har selvsagt aviser sine retningslinjer, og det må man respektere som skribent – men likevel: Teksten ble ikke meg.

Det å være forfatter er et privilegium. Man får en arena hvor man får boltre seg språklig, utforme sin egen stil og sitt særpreg. Forholde seg til en redaktør må man naturligvis, og jeg har diskutert en del med begge de to redaktørene jeg hittil har jobbet med – mine konservative målformer har ikke ligget like lett i munnen på dem – men jeg følte begge ganger at jeg fikk teksten i havn der jeg ville rent språklig. Det var viktig for meg.

Begge mine bøker er ungdomsbøker, men jeg skriver ikke ”for ungdom” – jeg er faktisk overhodet ikke opptatt av leseren når jeg utformer språket mitt. Kanskje det lyder kynisk, kanskje det lyder koketterende, men slik er det like fullt: Jeg skriver det språket jeg selv føler meg hjemme i, for gjør jeg ikke det, tror jeg at jeg får en utydelig stemme – en stemme som ikke når frem.

Men er altså ”riksmål” det å snakke eller skrive ”pent”, slik jeg nå kan late til å ha bygget opp under? Det er nok mange som tenker sånn, og jeg innrømmer at jeg selv tøyser med begrepet – når jeg får høre at jeg snakker så pent eller at jeg bruker arkaiske ord og uttrykk, svarer jeg gjerne at jeg er jo Riksmålskvinnen, så sånn er det bare. Nå som jeg har fått denne prisen, må nok ”Riksmålskvinnen” havne på visittkortet mitt. Men – når jeg altså identifiserer meg med riksmål, så har det med frihet å gjøre – frihet til å bruke min egen målform. Riksmålsprisen betyr derfor ekstra mye for meg.

Språk handler naturligvis om noe langt mer om målform. Personlig har jeg et så intenst forhold til språket at jeg vil gå så langt som til å si at språk er noe fysisk, noe som henger sammen med kroppen. Som forfatter er jeg avhengig av å oppleve på egen kropp det jeg skriver om, ikke bare for å få en bedre historie, men også fordi det trigger språket. Slipp Hold er en svært fysisk bok. Den handler om smerte, bevegelse, seksualitet, det taktile – på mange måter noe ikke-abstrakt. Når man skal skrive om sterke sanselige opplevelser, kommer ofte språket til kort, språket blir en slags felle som fører en inn i det altfor abstrakte eller teoretiske. For å motvirke dette valgte jeg å gå ganske konkret til verks – ved å utsette meg selv for smerte gjennom body suspension. Jeg lot meg pierce og henges opp i metallkroker. Ingenting kunne forberede meg på følelsen dette ga. Det i seg selv gjorde at nye ord kom til meg, ord jeg nok ikke ville ha funnet gjennom teoretisk research. Og denne erfaringen har gitt meg en kullsviertro på nødvendigheten av å utsette seg selv for ubehag når man skal skape litteratur. Eller – la meg moderere, la meg heller si utsette meg selv for ubehag. For her omtaler jeg jo kun min metode, min vei til språket.

Jeg må innrømme at jeg var nervøs før utgivelsen av Slipp Hold, jeg var redd for å støte lesere bort, redd for å skape inntrykk av at jeg var ute etter sjokkeffekten. Heldigvis har boken blitt mottatt med stor åpenhet! Og jeg er svært glad og takknemlig for den anerkjennelsen Riksmålsforbundet har valgt å vise meg.

IMG_0041

IMG_0040

IMG_0042

Intervju i Fædrelandsvennen

Nå er det bare noen timer til det avgjøres hvem som får Brageprisen! En spennende dag – nesten litt for spennende! Men – jeg skal avholde meg fra å beskrive spenningen opp og ned og i mente, i stedet legger jeg ut noen klipp fra portrettintervju i Fædrelandsvennen fra for noen uker tilbake. Man må klikke på bildene for å lese!

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.24

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.36

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.12

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.29

Screen Shot 2015-12-08 at 10.53.16

Nominert til Brageprisen – igjen!

Snakk om å la bloggen ligge brakk! Det har gått over en måned siden det sist ble postet noe her – og nesten en hel måned siden en nyhet ble offentliggjort som jeg i mer aktive bloggdager ville blogget om sporenstreks og samme dag.

Altså – Brageprisen. 3. november ble årets nominerte offentliggjort på Deichmanske bibliotek i Oslo, og blant dem var jeg. På pressekonferansen var jeg ikke – jeg er jo i Bristol, men jeg fulgte ivrig med på sosiale medier for å finne ut når det hele var offentliggjort.

Jeg er nominert i kategorien for barne- og ungdomslitteratur, sammen med Kjartan Hjulstad, Ayse Koca og Torunn Lian & Øyvind Torseter. Juryens begrunnelse for at jeg er nominert, lyder slik:

Heidi Sævareid, Slipp Hold, Mangschou
I debutromanen Spranget (2013) skildret Heidi Sævareid unge Jannes smertefulle oppbrudd fra et konformt og restriktivt kristenmiljø. Også årets roman, Slipp Hold, handler om oppbrudd og nyorientering, om reglene som regulerer unge jenters sosiale og kroppslig-seksuelle utforskning i en sårbar fase. Slipp Holds heltinne er atten år gamle Mari, som bor i kollektiv, går på Foss og har vellykket kjæreste, men lengter etter «[n]oe fysisk. Noe skarpt. Noe virkelig. / Noe som krever hele meg.» (s. 74).

Sævareids Mari velger å konfrontere sine egne grenser ved å la seg henge opp i huden etter kroker, en erfaring som vil ligge utenfor de fleste leseres horisont. Men dypest sett handler det, som i Spranget, om frihet og tilhørighet. Om friheten til å sette egne grenser og bli kjent med egen lidenskap og egen kropp. Om å finne tilhørighet blant dem som ikke lar seg true av din frihet. Begge deler er verdt å kjempe for. Ingen av dem kommer uten smerte. Sævareids roman er like søkende og uredd som sin heltinne. Vi aner konturene av et unikt forfatterskap.

Er det lov å si at man er stolt over å nå ha vært nominert to ganger til Brage-prisen? For jeg er altså ganske stolt. Nå gjenstår en uke med spenning – måtte den beste vinne når prisen deles ut på Dansens Hus 8. desember!

unnamed

Portrettintervju i Klassekampen

Mens jeg var hjemme i Oslo i sommer, ble jeg portrettert av Klassekampen. Det ble et fint intervju, synes jeg, og det var gøy å bli spurt om noe annet enn kun body suspension!

Intervjuet ligger ikke på nett, men jeg fant det på Retriever, så her et knippe screenshots! Det skal være mulig å lese dersom man trykker på bildene.

Screen Shot 2015-07-18 at 14.19.54

Screen Shot 2015-07-18 at 14.20.10

Screen Shot 2015-07-18 at 14.21.02

Screen Shot 2015-07-18 at 14.20.34

Screen Shot 2015-07-18 at 14.21.47

Screen Shot 2015-07-18 at 14.22.04

Det beste ved intervjuet var forresten hunden som journalisten hadde med seg. En udiskutabel bonus!

IMG_6314

Body suspension til akademia!

Jeg pleier å være ganske god til å huske å dele ting som skjer på bokfronten, men nå ligger jeg ordentlig bakpå! Så nå blir det skippertaksblogging.

Sommeren har vært mer travel enn jeg så for meg – etter å ha tilbrakt juni i Bristol, bestemte jeg meg for å dra tilbake for et mer langvarig opphold. Dermed gikk juli med til å pakke sammen leiligheten på Rosenhoff, leie den ut og flytte livet midlertidig til England. Nå er jeg her, og har vært det siden starten av august.

Midt oppi flytteforberedelser måtte jeg også forberede foredrag til konferanse i Oxford. Jeg var nemlig så heldig å bli plukket ut som deltager på en akademisk konferanse ved Mansfield College i Oxford. Konferansen het The Body’s Transformations, og siden de der mottok kunstneriske bidrag i tillegg til akademiske papers, bestemte jeg meg for å se om de kunne være interessert i et bidrag som handlet om body suspension. Og det var de faktisk. I mai ble det klart at jeg skulle til Oxford i slutten av juli.

IMG_6837

Man kan lese mitt abstract her. Der kan man også laste ned foredraget jeg holdt.

Det var en stor bredde i temaene som ble presentert, og diskusjonene som oppsto i etterkant av presentasjonene var usedvanlig givende. Akkurat det er ikke en selvfølge – ofte er folk mest ute etter å posisjonere seg når de stiller spørsmål etter et foredrag eller en debatt! Slik var det ikke her. Folk var oppriktig nysgjerrige på hverandres fagfelt. Selv hadde jeg vært redd for å bli sett på som kun en eksentriker – jeg hadde tross alt vist bilder av meg selv som hang etter huden – men slik ble det ikke. Igjen erfarte jeg at det er blant utdannede og intellektuelle folk at fordommene mot suspension er færrest.

For en som er vant til Blinderns betongørken var det forresten unektelig ganske fint å være på seminar i et lokale som dette ..

unnamed

… og delta på conference dinner i denne sakrale spisesalen:

IMG_6843

Alt i alt en ordentlig fin erfaring, og jeg er cirka like overrasket over at body suspension tok meg til universitetet i Oxford som at jeg fikk henge i kroker for God morgen Norge i vår.

… intens og godt skrevet ungdomsroman …

Boken min dukket opp i et hjørne av VG i dag, ledsaget av fine ord! Det er ikke en helt ny tekst, den er hentet fra denne bloggomtalen, men det er likevel veldig hyggelig at det kommer på trykk i avisen!

11651143_10152807714032330_245934511_n

En intens og godt skrevet ungdomsroman som handler om Mari, som er i et forhold hvor hun utsettes for en form for psykologisk nedbrytning fra kjæresten Torger. Så treffer hun August, en sympatisk og vennlig fyr. han introduserer Mari for suspension – som går ut på at man fester kroker i huden og så lar seg heise opp i luften ved hjelp av krokene. Ikke en hobby for massene, men Sævareid gir leseren et interessant og troverdig innblikk i miljøet.