Vågestykke!

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til backbends. Først likte jeg dem, siden jeg syntes de var enkle, men det var jo fordi jeg var hypermobil. Det tok ikke lang tid før jeg fikk vondt. I bortimot to år unngikk jeg dype backbends så godt jeg kunne, inntil jeg tok grundig fatt i problemet og gjorde dette.

Nå er jeg blitt venner med backbends. Nesten, i alle fall. Det er mest en mental greie, backbends kan gi meg følelser av panikk, klaustrofobi og pustebesvær, så jeg har fortsatt en del å overvinne! Og nå har jeg omsider tatt det som fortoner seg som det hittil største skrittet. Jeg gjennomførte en Scorpion suspension! Den så slik ut:

IMG_4576

IMG_4588

Jeg har hatt lyst til å gjøre dette nesten helt siden jeg oppdaget body suspension og fant ut at det fantes en slik positur, så etter to opplevelser med Two Point Suicide, var jeg klar for å gjennomføre en Scorpion på SusCon 2014! Bare at det var jeg ikke! Jeg trakk meg og gjorde Cannonball i stedet. Ikke et dårlig bytte, det ble en kjempefin opplevelse, men jeg var i alle fall fast bestemt på at det skulle bli Scorpion neste gang. Slik ble det ikke! Det ble Crucifixion i stedet. Og gangen etter det ble det Lotus.

Disse to siste gangene var det presse til stede, og jeg valgte bort Scorpion fordi det jeg ikke ville være stresset og engstelig på tv, men først og fremst var jeg oppriktig redd ved tanken på Scorpion! En del av frykten stammet fra en hardnakket (og feilaktig) oppfatning om at knærne er det vondeste stedet på kroppen, men mest av alt hadde det å gjøre med frykten for backbends. Og frykten for å være opp ned og ikke ha kontroll.

Vel – jeg kunne uansett ikke fortsette å trekke meg! Så på Suspension Sunday i mai skulle det skje. Heldigvis var det litteraturfestival på Lillehammer dagene før, så jeg fikk andre ting å tenke på enn å grue meg. For det gjorde jeg virkelig, og ikke bare på den spente, glade måten, slik det har vært de andre gangene. «Jeg kommer nok til å dø,» betrodde jeg folk i forkant.

Slik gikk det jo altså ikke. Og da dagen kom og jeg endelig var på plass på Blitz, følte jeg meg ganske mye roligere med det samme. Men jeg skal ikke påstå at jeg var på mitt mest zen! Jeg var for eksempel ganske nervøs med tanke på hvordan de tenkte å få meg opp i luften. Skrekken var å bli trukket langsomt opp etter knærne. Men det slapp jeg, for det viste seg at jeg kunne gå opp fra hodestående. Det ga en trygg følelse, siden jeg trives og føler meg bunnsolid i hodestående.

Jeg har faktisk aldri opplevd å falle i hodestående – denne gangen var jeg likevel redd for å gjøre det, i og med at jeg hadde seks kroker i kroppen og følte meg litt skjelven (og klam i hendene!). Men jeg ble holdt i anklene mens krokene ble festet til riggen, og det kjentes betryggende!

IMG_4698

Overgangen fra å ha vekt på bakken til å henge fritt i luften har alltid vært utfordrende for meg. Jeg har en venninne som elsker akkurat den delen av en suspension – slik har ikke jeg det. Jeg vil bare opp, opp, opp, ha det overstått. Med en gang jeg slipper bakken, kan jeg puste fritt og nyte opplevelsen. Og da kommer også følelsen av eufori.

IMG_4586

IMG_4591

Iveren etter å komme raskest mulig opp førte til at jeg ba om å få ryggen trukket mer opp enn det som trolig var lurt. Jeg så for meg at jeg skulle komme meg fortere opp på den måten, men i stedet ble jeg trukket dypere inn i backbend. Dermed ble jeg faktisk hengende i tilnærmet 90 graders vinkel i korsryggen. Slik så det ut:

Denne ganske intense stillingen gjorde at jeg ikke klarte å slappe helt av, men det hadde jeg vel heller ikke forventet. Jeg gjorde Scorpion aller mest som et vågestykke, fordi jeg ønsket å mestre noe jeg egentlig var redd for. Den meditative sinnsstemningen som har preget de forrige gangene, uteble denne gangen, og jeg ble bare hengende i ti minutter. (Ett minutt, trodde jeg selv, for jeg mister gjerne tidsbegrepet når jeg henger i kroker) Men det gjorde ikke noe – for jeg hadde gjennomført noe jeg nesten ikke trodde jeg kom til å få til!

Turen ned mot gulvet igjen var ganske nifs. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde, men jeg tror det ene benet mitt glapp litt idet de skulle kutte meg ned – eller så bare følte jeg det sånn! Det var en slags følelse av å falle tre meter rett ned – i backbend. Riktig så dramatisk var det jo ikke, men jeg ga nok fra meg et ikke særlig ærefullt hvin. Og så ble jeg liggende på magen med bena i spenn mens jeg skalv på hendene. Men jeg var likevel så glad!

Denne gangen blødde jeg mer enn jeg har gjort de andre gangene – blodet rant faktisk, og jeg tråkket i noe av det og måtte få på meg plastposer på føttene for ikke å sette fra meg blodspor overalt. De var ganske glatte og vanskelige, og i tillegg hadde jeg jo kroker i knærne som gjorde det enda mer vrient å gå normalt, så jeg stavret til aftercare som en 80-årig pingvin med spjelkede ben og filttøfler.

IMG_5014

IMG_5013

IMG_5015

IMG_4587

Sjelden har jeg vel vært så lettet over å være fremme ved aftercare! Og jeg tenkte for meg selv at nå trenger jeg ikke å gjøre Scorpion flere ganger. Men … nå har dagene gått, og jeg må innrømme at jeg allerede har begynt å vurdere å gjøre den på nytt. Denne posituren har visst ikke helt sluppet taket i meg ennå!

Allerede om en drøy måned er det tid for Oslo SusCon, jeg tror ikke det blir Scorpion da! Kanskje noe annet jeg aldri har prøvd før? Neste bøyg for meg er å ha kroker i magen (grøss) eller brystkassen (grøss). Jeg må innrømme at det ikke virker som et sannsynlig scenario, men det trodde jeg jo en gang også om suspension i seg selv! Så hvem vet?

Forresten, om denne litt overspente skidringen av en skummel suspension ikke virket altfor avskrekkende, så er det altså mulig for nysgjerrige å ta en sniktitt inn i suspension-verdenen i juli. Oslo SusCon åpner nemlig dørene 22. juli mellom kl 15 og 20. Ta gjerne turen dit! Det var der jeg første gang bivånet suspension – og etter det har jeg ikke sett meg tilbake.

IMG_4589

Reklamer

«… Slipp Hold er en utsøkt ungdomsroman..»

Nå har Slipp Hold fått sin syvende anmeldelse, og jeg er glad og overveldet. Syv anmeldelser er mer enn jeg våget å håpe på!

Siste anmeldelse i rekken sto på trykk i Vårt Land, og der kan man blant annet lese:

«Måten Sævareid skriver parallelt om suspension og det å konstant gå på tærne i et forhold er spesielt elegant. Begge tilfeller bærer grad av anspenthet, men ironisk nok er det opphenging etter huden som viser seg å være minst smertefull. Når Mari møter August som viser hele seg, er det ikke bare hun som får et mer åpent sinn. Leseren blir også påvirket, og minnet på at den perfekte overflaten som illustreres med Torger, også kan skjule flest feil. Mari står overfor et veiskille: Vil hun være perfekt eller være seg selv? Man kommer lengst med det sistnevnte, og Sævareid kunne ikke fått det bedre frem. Slipp Hold er en utsøkt ungdomsroman.»

Kan det bli bedre? Jeg er kjempetakknemlig for slike fine ord. Jeg er også glad for at Vårt Land har tatt med en fin, liten faktaboks om body suspension!

Screen Shot 2015-04-29 at 09.45.12

Som om ikke dette var nok, jeg har også fått en knakende flott bloggomtale. Den fant jeg på litteraturbloggen Julies bokbabbel. Den som vil lese teksten, kan klikke her.

Noen highlights:

Slipp hold er nydelig og intens. Dette er en het kandidat til neste års Bokbloggerpris […] Sævareid får sagt så mye med få og presise ord. Mari og resten av persongalleriet nærmest spretter frem fra sidene, og lever videre i hodet mitt selv om det begynner å bli en stund siden jeg leste siste side. Dette er en roman om å finne, eller eventuelt gjenfinne, seg selv. Dette er en roman om å bli selvstendig, bryte fri fra skadelige mønstre, og ikke minst det å tørre og slippe taket. Jeg opplever ikke så rent sjelden å lese ungdomsbøker som sender ut tvilsomme signaler til leseren, men Slipp hold er et hederlig og ytterst vellykket unntak. Hvis jeg hadde hatt barn selv, er dette en roman jeg etter hvert hadde prakket på dem. Det samme gjelder forsåvidt om jeg var lærer eller skolebibliotekar.

Det må nevnes at øvrige karakterer er like velskrevet som protagonisten selv. Vi hører om et knippe forskjellige individer, og alle blir klare og tydelige på sin egen måte. Jeg synes forfatteren fint klarer å unngå klisjéer; ingenting virker falskt eller påtvunget. Og du? Ikke la deg skremme av suspension. Sævareid skriver om det på en så vakker måte som det kan gjøres. Og suspension er dessuten ikke, slik jeg opplever det, hovedpoenget her. Det er simpelthen den veien Mari tar. Det er det hun trenger. Om det skulle være noen tvil, så sier jeg det rett ut: les denne romanen. Gjør den tilgjengelig på ungdomsskoler og videregående skoler rundt omkring. Jeg anbefaler den varmt.

Oi, nå siterte jeg nesten en fjerdedel av teksten! Men jeg ble altså ordentlig glad. Det er så fint å bli lest av noen som klarer å se forbi det potensielt skremmende ved suspension, og kikke dypere i boken.

Ti kroker og TV

Morgenen våren ble satt på vent og hele Oslo gikk i stå på grunn av kraftig snøvær, var dagen jeg skulle gjøre min debut i God Morgen Norge. Mot alle odds kom jeg meg frem i snøkaoset, det samme gjorde Håvve Fjell fra Wings of Desire, for vi var der for å snakke om body suspension. Et tema jeg kjenner meg ganske sikker på at ikke har vært tatt opp i God Morgen Norge før!

IMG_2390

Utgangspunktet var Slipp Hold, men aller mest var dette et innslag om hva body suspension er. Mandag morgen ble det laget en reportasje fra Blitz, der Wings of Desire arrangerte en suspension for meg. I går ble reportasjen vist på God Morgen Norge, og så ble det litt prat live i studio etterpå. Dessverre må man være abonnent på Sumo for å få sett innslaget (jeg opprettet et ukesabonnement for å få sett innslaget), men om man er det, kan man altså gå inn her og kikke. Nedenfor teksten her har jeg dessuten lagt en remse med screenshots.

For meg var opplevelsen på mandag min femte suspension i rekken. Denne gangen valgte jeg å gjøre en såkalt Lotus.

IMG_2259

Dette er jo ikke lotus bokstavelig talt, snarere skredderstilling. Eller Sukhasana, for å ty til sanskrit. En annen gang vil jeg nok prøve full lotus! Og jeg gleder meg allerede, for denne måten å henge på ga mersmak. Dette er andre gang jeg henger i en sittende stilling, og det kan kjennes som om jeg liker det bedre. Da slipper jeg å kjempe med meg selv for å gi slipp på gulvet, slik jeg gjør når jeg går opp fra stående.

Jeg har tidligere sagt at jeg hver suspension jeg har gjort har vært bedre enn den forrige. Det later til å fortsette sånn! Dette var den fineste suspension-opplevelsen så langt, og det føles litt som om jeg stadig trenger dypere ned i hva dette handler om for meg. Da jeg hang for første gang i januar 2014, var det fantastisk (en førstegangsopplevelse har jo noe eget ved seg), men i etterkant kjennes det som om jeg skrapte i overflaten, og nå, et drøyt år senere, har mange flere lag blitt avdekket. Jeg kjenner meg sikker på at det er flere oppdagelser i vente.

Den største endringen som har skjedd langt, tror jeg har å gjøre med en slags forståelse for flere nyanser av smerte. Jeg merker at jeg har vanskelig for å sette ord på det, og når noen spør meg om det gjør vondt, slik som på programmet i går, så har jeg det med å svare på en måte som egentlig er kraftig forenklet. Jeg har gjerne ikke mye tid til å forklare, og så sier jeg at det ikke gjør så vondt som det ser ut til. Og det er jo til dels sant, av og til helt sant, i alle fall for min del. Jeg opplever virkelig øyeblikk eller lange stunder hvor jeg kjenner etter, leter etter smerten, uten å finne den.

MEN: Det er jo ikke hele bildet. Kanskje det til og med er et skjevt bilde. Kanskje det er noe jeg sier for å berolige folk? Folk trenger mye beroligelse. Det kjennes enklere å si at «nei, det gjør ikke så vondt» enn å forklare hvor rolig jeg blir av smerte. Når jeg ofte ikke kjenner smerten, så har det nok mest å gjøre med at jeg har funnet en måte å ta den imot på, enten jeg går inn i den eller lar den passere forbi meg. Den skremmer meg ikke slik den en gang gjorde.

Jeg husker i sommer da jeg skulle gjøre min første Cannonball. Det første dragene i krokene i knærne gjorde overraskende vondt, det ga meg panikk et lite øyeblikk, og jeg ba om å få krokene ut, slik at jeg kunne gjøre en enkel Suicide suspension i stedet. Heldigvis ble jeg overtalt til å gjennomføre, og jeg fant roen fort da jeg først kom opp. Men jeg husket på den opplevelsen da jeg kjente det første draget i krokene i bena nå på mandag. Den samme raske smerten kom, men det gjorde ikke panikken. Tvert om! Jeg ble enda roligere. For nå gir smerten beskjed om noe annet enn at jeg er i fare. Den sier: «Nå skal du være her.»

På reportasjen hører man meg si at «etter piercingene er det verste over». Jeg har tenkt litt på det i etterkant. Er det egentlig sånn det føles? Det er jo dette som er «vondest», men jeg har innsett at det er nettopp det som gjør det så fint. De første par gangene jeg opplevde å bli piercet, kjentes det i noen sekunder som om det skjedde noe jeg måtte forsvare meg mot, som om kroppen ble utsatt for angrep. Det var en superrask følelse, og like etterpå var jeg lettet og glad, men jeg måtte altså innom fryktreaksjonen, den følelsen hvor alt stivner litt. Nå er det annerledes. Jeg føler meg trygg.

På mandag skulle jeg ha ti kroker i kroppen, tre i hvert ben og fire i ryggen, og de skulle settes inn tre og tre av gangen, pluss en fjerde gang med en enkeltkrok. Men det var ingen følelse av å bli angrepet fire ganger, slik det sikkert ville kjentes som i januar i fjor. Og det var ikke som i februar i år, da jeg bare kjente på et fravær av frykt og en slags skjerpethet. I stedet skjedde det et markant skifte i hodet med det samme første piercing ble satt. Det var som et trylleslag, det var som om en bryter ble slått av. All uro og flimring forsvant fra hodet, og det kjentes som en gave å få være helt stille og alvorlig og la ting skje.

Dette er det vanskelig å forklare. Og det er vanskelig å forklare følelsen av å henge i tomrommet og føle at man møter noe som er større enn en selv. Sånn var det denne gangen. Det ble nesten en slags følelse av ydmykhet. Og etter hvert ble jeg så rolig at jeg følte at jeg sovnet. Pulsen gikk ned, og jeg registrerte at det ble pratet i rommet, men jeg både hørte hva de sa og hørte det ikke. Det var som å sveve like under overflaten.

IMG_2261

Vanligvis liker jeg å være i bevegelse mens jeg henger, men denne gangen ble jeg hengende ganske stille en lang stund, og det var da jeg fikk sovefølelsen. Men så fikk jeg ny fart, og da ble jeg rykket ut av det, det var som å bråvåkne. Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men må ha sagt at det var for mye. Jeg kjente at jeg måtte henge i ro, og det med det samme. Så jeg ble bremset og holdt i hånden. Da ble jeg helt rolig igjen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg hang etter det, men i ettertid har jeg tenkt på at opplevelsen av ro kanskje ble enda dypere fordi jeg fikk kjenne kontrasten. Selv om den umiddelbare uroen var ubehagelig, var den følgende overgangen til ro så brå at det kjentes berusende. Det var som et stup fra stor høyde – ned i noe rolig. Og da var det utrolig stille der nede.

En annen interessant ting ved mandagens suspension var at smerten ikke trakk seg vekk på samme måte som den har gjort tidligere. Den var der store deler av tiden, og av og til kom den til og med i litt sterkere bølger, men jeg tror det var nettopp det som gjorde at jeg kunne oppnå en så stor ro. Når man mediterer, bruker man av og til et mantra for å holde konsentrasjonen, eller kanskje man bruker pusten som forankring – her var det smerten som ble mantraet eller forankringen. Smerten var ikke sterk, men den var klart til stede, og den gjorde at jeg kunne være på ett sted – i ro.

IMG_2260

Men det er jo altså grenser for hvor lenge en urolig sjel som jeg klarer å være i ro. Etter hvert begynte jeg å tenke på at nå begynte vel folkene fra God Morgen Norge å få lyst til å komme seg videre. Så da fikk jeg dårlig samvittighet og følte at jeg ikke at jeg kunne henge der mer. Det fikk jo være måte på å bruke opp tiden til andre, tenkte jeg. Det har jeg faktisk tenkt andre ganger også, at nå henger jeg her og tar opp plass og tid. Neste prosjekt får være at jeg prøver å legge fra meg den følelsen og heller tillate meg å være i øyeblikket og la det vare.

Screen Shot 2015-03-26 at 13.57.37

Screen Shot 2015-03-26 at 14.38.36

Screen Shot 2015-03-26 at 14.29.20

Screen Shot 2015-03-26 at 14.29.46

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.06

Screen Shot 2015-03-26 at 13.52.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.21

Screen Shot 2015-03-26 at 14.26.59

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.49

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.06

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.54

Screen Shot 2015-03-26 at 14.41.19

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.22

Screen Shot 2015-03-26 at 14.40.41

Screen Shot 2015-03-26 at 14.41.40

Screen Shot 2015-03-26 at 14.40.58

Screen Shot 2015-03-26 at 14.42.05

Screen Shot 2015-03-26 at 14.42.53

Screen Shot 2015-03-26 at 14.43.25

Screen Shot 2015-03-26 at 14.43.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.44.37

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.08

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.27

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.44

Screen Shot 2015-03-26 at 14.48.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.45.53

Screen Shot 2015-03-26 at 14.48.03

Screen Shot 2015-03-26 at 14.47.23

Screen Shot 2015-03-26 at 14.44.11

«… et sammensatt portrett av vår tids individualisme …»

Femte anmeldelse av Slipp Hold kom denne uken! Jeg har ventet på den en stund, med dertil hørende nervøsitet, så nå er jeg veldig lettet over at den er ute – og at den er god! Her er teksten.

Det er Gro Jørstad Nilsen som har anmeldt boken for Barnebokkritikk (der skriver de nemlig også om ungdomslitteratur), og hennes lesning går inn på tematikk som de fire andre anmelderne ikke har grepet like mye tak i. Hittil har suspension-tematikken stått i sentrum. Det er vel kanskje naturlig, ettersom avisanmeldelser ofte er ganske korte – det er jo klart at man tar fatt i det mest iøyefallende med en bok da.

Teksten på Barnebokkritikk er litt mer omfangsrik, og dermed har Jørstad Nilsen viet mer plass til å snakke om det som jeg personlig ser på som noe av det viktigste ved boken – nemlig utforskning av maktperspektiver. Hun skriver blant annet:

Det som får romanen til å gnistre er skildringen av forholdet mellom Mari og kjæresten Torger. I sin prisbelønte debutroman Spranget viste Sævareid seg som en forfatter med sjeldent god evne til å skildre hvordan maktpersoner går frem for å få kontroll. I Slipp hold fremstilles Maris kjæreste Torger som en person som tilsynelatende vil henne vel. Men indirekte bryter han henne ned og tar makten i forholdet.

Det er spennende å lese hvordan kritikeren videre tolker Mari. Hun skriver:

Mari fremstilles ikke som et offer i boken, noe som gjør den langt mer interessant enn en vanlig fortelling om dårlige kjærester. Mari er en person med et sammensatt indre, som faktisk går aktivt inn for å utslette seg selv. Man kan også tolke henne dit hen at hun mangler en fast følelse av et «jeg». Muligens er hun i en slags identitetskrise, slik man ofte opplever i overgangen fra ungdom til voksen. I Slipp hold gir Maris underlige, selvdestruktive, og ofte nærmest viljeløse adferd tyngde til hele romanen.

Interessant vinkling! Selv oppfatter jeg nok hovedpersonen min som en person med sterk vilje – tross alt bryter hun med det vante, oppsøker et uvanlig miljø, har helt klare ønsker om intense opplevelser, og gjennomfører det hun har satt seg fore. Men jeg forstår at det er mulig å lese «viljeløs» mellom linjene, for Mari har en lengsel etter en slags ultimat overgivelse, og det er en følelse man kan komme i kontakt med i suspension. Eller for den saks skyld i et seksuelt møte – dette er også tanker Mari har. Kanskje bærer det bud om noe viljeløst? Eller kanskje det like gjerne kan være slik at man kan ha et viljesterkt ønske om å overgi seg? Hvis boken min åpner for ambivalens rundt dette, synes jeg det er fint.

Ordet «selvdestruktivt» kommer selvsagt ofte opp i forbindelse med suspension, ettersom selvvalgt smerte vanligvis ikke tolkes som positivt. (Med mindre man blodtrener til Birken, trener MMA eller isbader.) Suspension er jo så visuelt slående, og det er lett å skjønne at det kan virke som meningsløs smerte. Det er heller ikke vanskelig å forstå at det vekker en viss overraskelse når beskrivelsen av et suspensionmiljø faktisk ikke har mørke undertoner.

Jørstad Nilsen skriver at suspension i boken fremstår som «en sosial og velorganisert begivenhet mer enn en hemmelig og luguber affære», og påpeker at det hele virker vel «rosenrødt». Det inntrykket kan man kanskje få hvis man forventer at det skal være mørkt? Kanskje man ikke ville tenkt slik om det var et klatremiljø som ble beskrevet? For meg er jo suspensionmiljøet ganske hverdagsliggjort nå, så det kan nesten være litt rart å bli konfrontert med synet på suspension som potensielt skummelt, men da må jeg prøve å huske tilbake på hvordan det var da jeg selv bare hadde hørt om dette. Jeg trodde jo virkelig det skulle være ganske nifst! Jeg så for meg en gjeng steintøffe folk med mørke blikk. Neida … kanskje ikke så dramatisk, men jeg hadde ikke akkurat ventet meg at det hele skulle være så … muntert og mykt. Når jeg beskriver et miljø som faktisk er slik, er det er jo klart at dette kan fremstå som «for godt til å være sant», og litterært sett skal man ofte vokte seg for fravær av konflikt. Men jeg håper andre konflikter i boken veier opp for dette!

Det som jeg synes er det fineste ved Jørstad Nilsens lesning, er hennes tolkning av suspension som noe håndfast i en tilværelse hvor alt flyter. «På jakt etter ankerfeste» lyder overskriften. En god formulering som rommer mye!

unnamed

«… nyansert og troverdig …»

Ny anmeldelse! Den fjerde i rekken så langt. Denne gangen er det Maja Troberg Djuve som har skrevet om boken min, og dommen er svært positiv. Klikk på bildene og les!

Dagbladet 1

Dagbladet 2

En viss skepsis til fenomenet suspension lar seg spore i teksten, og kritikeren tar høyde for at mange lesere nok vil kunne tenke sånn, men hun forsikrer:

Du kan trygt gripe boka, for Sævareid sørger for at rammeverket er på plass.

Og:

For mange av oss virker selvpåført smerte og kroker gjennom huden bortimot sykt. Men lesere som ikke momentant smeller igjen døra, kan likevel forstå noen av refleksjonene rundt temaet […] Ved å linke det til yoga, […], gjør hun aspekter av opplevelsen fattbar. Det handler om overvinnelse, opphevelse frihet.

Dette synes jeg er fint lest, og jeg opplever at kritikeren har grepet mye av det jeg forsøker å formidle.

I teksten forsikres det også at jeg ikke misjonerer for suspension, men at jeg vil knekke fordommer. Ja, det vil jeg! Og gjerne den typen fordommer som fikk desken til å bruke formuleringen «ekstremt miljø» i papiravisen.

Dette er faktisk noe av grunnen til at jeg valgte å skrive ungdomsbok om suspension, jeg ville pirke i engstelige holdninger, få frem fordommer der de finnes. Det eksisterer så mye angst for påvirkning av ungdom via litteratur! Som regel handler det om sex, vold og banning, suspension er jo et litt annet landskap, men tendensen er ofte at man er redd for negativ påvirkning.

Uansett – jeg synes dekningen så langt har vært veldig åpen og fin, men jeg må le litt av forsikringene om at Sævareid ikke prøver å lokke ungdommen på ville veier.

Jeg håper jo absolutt at ungdommen vil slå inn på ville veier. Gjerne med økt toleranse for ulike miljøer i bagasjen.

Suspension-prat i Ekko i P2

Denne uken var jeg på Ekko i NRK P2 og snakket om smerte og suspension. Samtalepartnere var smertepsykolog Silje Endresen Reme og lege og smerteforsker Egil Fors, som blant annet har skrevet den ypperlige boken Hva er smerte?. Dette spørsmålet var da også utgangspunkt for radiosamtalen, som kan podcastes her (se etter datoen 05/03), og høres i nettradio (i noen uker fremover) her.

Vi hadde selvfølgelig svært ulike tilnærminger til fenomenet smerte – Fors og Reme jobber jo med å hjelpe folk som opplever uønsket smerte, mens jeg altså oppsøker smerten. De har dessuten sin faglige forståelse, mens jeg bare har min erfaring. Men vi har alle et ønske om å forstå smerte, og det ble en fin samtale hvor jeg opplevde at vi alle fikk noe ut av hverandres innspill. Og personlig syntes jeg det var interessant at to smerteeksperter som er vant til å møte mennesker som tross alt ønsker å unngå smerte eller få lindret den, tar fenomenet body suspension på strak arm og i det hele tatt er langt mer positivt innstilt enn mange andre jeg snakker med.

Når man driver med noe så spesielt som body suspension, må man regne med å møte både sjokk, vantro og fordommer, og jeg har møtt både skepsis, avsky og til og med sinne. De fleste reagerer heldigvis ikke med voldsom negativitet, men det er vanlig at folk blir urolige, og derfor er det så forfriskende å møte folk med åpne sinn. Og det er vel gjerne slik at kunnskap er motgift mot fordommer.

«… original, spennende og høyst velskrevet …»

Tredje anmeldelse av Slipp Hold er ute! Egentlig var dette den andre i rekken, men det er først nå jeg får somlet meg til å legge den ut. Anmeldelsen sto på trykk i Hamar Arbeiderblad, og er skrevet av Geir Vestad.

(klikk på bildet for å lese)

11034237_10150471478009943_2800223496647085470_n

Her skal jeg ikke engang forsøke å spille blasert – jeg er rett og slett hoppende glad. Ord som dette betyr mye:

«…en ungdomsroman som kan være egnet til å vekke reaksjoner, men som også er original, spennende og høyst velskrevet om en tematikk som kanskje ikke så mange vet så mye om…»

» …selv om det er tidlig i bokåret, er det klart at dette er ei bok som vil være egnet til å vekke oppsikt. Debutantprisvinneren fra 2013 har også tatt flere skritt i riktig retning i år. Og det er ikke så mye så originalt som utgis for eldre ungdom. Her er det bare å ønske Heidi Sævareid velkommen til nok en fulltreffer.»

Og jeg liker Vestads lesning – antagelig fordi den ligger tett opptil min egen forståelse. Dette er ikke først og fremst en bok om body suspension, det er en bok om frigjøring.