Ode til et stamsted

Sjokk og vantro! Liebling, Grünerløkkas hjerte, skal legge ned! Beskjeden kom på Facebook-siden deres i går formiddag – de «rev plasteret av», for å bruke deres ord. Selv fikk jeg beskjeden av en venninne – «var ikke dette ditt stamsted»? Jo. Det var mildest talt mitt stamsted. I perioder var jeg der nesten hver dag.

A57244A4-6422-4A56-8002-D7A206ECEF41.JPG

Jeg tror det startet for alvor sommeren 2012, en sommer da det regnet og regnet. Været passet meg godt, for jeg hadde et bokmanus å skrive ferdig, men det ble klaustrofobisk å bare sitte hjemme og jobbe, så jeg begynte å gå til Liebling hver dag. Den gangen bodde jeg i Sannergata, like rundt hjørnet, men vanen fortsatte selv om jeg flyttet litt lenger unna, og Spranget ble ferdig til bokvåren 2013. Slippfesten ble selvfølgelig holdt på Liebling, komplett med opptreden fra min gode venninne Sarah, som er magedanser.

Neste bok ble påbegynt på et tog mellom Firenze og Roma, men resten ble skrevet på Liebling – jeg tror nesten jeg kan gå så langt som å si at hele ble skrevet der, og også redaktørmøter fant sted på Liebling. Slippfesten for Slipp Hold kunne ikke holdes der, for Pain Solutions opptreden med blodsutgytelser og søling av gin krevde en litt annen arena. Men Liebling fant sin vei inn i selve romanen.

Liebling er ikke bare bokskriving for meg, stedet har også vært et slags sosialt sentrum. Jeg insisterte alltid på å legge avtaler til Liebling, og jeg ble dessuten kjent med nye mennesker og bra hunder, blant annet den uforlignelige kjendishunden Ludo (og eieren hans, håndplukk-foregangskvinnen Kristine).

 

Ellers er jo Liebling uforvikelig forbundet med min partner in crime, Ida, som hadde dette å si om Liebling i går:

Dette er jo trist! På Liebling har vi hatt gode stunder, ikke sant Heidi? Spesielt på den tiden da du knipset meg opp kl halv sju for morgenklasse yoga på Elixia like over veien. Hvorpå vi hadde konkurranse om å stryke ut flest mulig skriveoppgaver på lista via programmet Astri (som også er lagt ned). Og du alltid vant… Mesteparten av magasinet Akt er redigert der. Heidi lanserte første boka si her. Og det ble etterhvert så hjemlig at jeg tok meg selv i skjødesløst å gipe tak i strømpebuksa og hoppe mens jeg trakk den opp. Ble intervjua til Min tro i Vårt land her også i fjor. Den gode kaffen har sørget for overholdelse av mang en deadline. Også den tyske ølla da. Snufs.

Alle kan nok være enige om at aggressiv strømpebuksejustering er selve tegnet på at man føler seg hjemme.

Mine minner fra Liebling er mange – jeg har blitt stengt inne på Lieblings toalett (skiltet over dørklinken sa at den var vrien, og «lykke til»), kjøpt tysk kvalitetsdesign fra Ich Jane og en masse hastegaver til bursdager og jul, ønsket meg gjøkur og papirlampe, drukket litervis med kokosvann (før det ble hipt, så klart) og lapsang souchong,  delt langbord med andre frilansere med Mac, fått innføring i kafédrift av den hyggelige Liebling-mannen Nicolò (research til den kommende Slagside), snikfotografert utallige hunder utenfor, slanget meg i de stripete fluktstolene under parasollene og latt meg imponere av kafeens mange David Hasselhoff-effekter.

Nå har jeg bodd i Bristol i et år og har en ny stamkafé, men jeg sørger likevel over Lieblings nedlegging. En æra er over! Liebling kan ikke erstattes!

Her er Lieblings egne ord:

Det sies at plaster skal rives av så fort som mulig for å påføre minst mulig smerte. Vel, hold dere fast! Vi har besluttet å gi oss med Liebling.

Fra vårt slott på toppen av Markveien har vi i seks år forsynt byens borgere med kaffe, doppeldeckere og schnaps, men nå er tiden moden for å gjøre noe annet.
Alt vi har sett og opplevd; Det har vært en reise. En reise litt som i filmen Interstellar – når de lander på den der planeten og tiden i verden de kommer fra går så alt for fort fra dem. Plutselig har det vært Beliebers, smørkrise, Free the Nipples, YOLO, Skam, Sylvi Listhaug, Donald Trump og Pokémon.
Det føles litt som vi har vært her siden krigen. Som tysk kafé skal man ikke spøke med krigen, men vi har ikke pleid å være så nazi på det. Ikke én gang har vi blitt kalt tyskertøser, men har snarere fått ganske mye ros. Tror vi. For å sitere en gjest: «Liebling er det beste som har kommet fra Tyskland siden Milli Vanilli». Vi vet fortsatt ikke om det var ment som et kompliment.
Det blir ikke stengte dører med det første altså. Først skal vi plage dere med gamle minner, litt som en gammel onkel som tvinger dere til å se på lysbilder fra gamle dager. Dessuten jobber vi med å finne en verdig arvtager. Kanskje blir det en smooth overgang til østerriksk kakehus eller sveitsisk ostebutikk. Eller noen overtar stafettpinnen, ingen merker noen ting og vi kunne like gjerne spart oss for denne lange statusoppdateringen. Dette er selvfølgelig ganske så emosjonelt for oss, men vi later som ingenting og spøker det bort. xoxo

 

 

Kirkegang

Så får man altså fortsatt snakke litt om Spranget. Eller – snakke om tematikk som springer ut av Spranget. I forrige uke var jeg i Kristiansand og deltok på arrangementet Teologisk Kafé i Domkirken. Denne kvelden var overskriften «Veien ut av tro og kirke», og mens religionssosiolog Pål Repstad bidro med den faglige innsikten, snakket jeg om egne erfaringer og arbeidet med boken.

IMG_9493

IMG_9490

Overraskende nok møtte det opp over 60 mennesker – slik er det vel på Sørlandet når man arrangerer noe i kirken. Ja, for dette foregikk altså i selve kirkerommet. Det er ikke hver dag jeg holder foredrag på så prangende steder! Det ble også en fin kveld, – med enkelte engstelige spørsmål fra benkeradene:

«Er du sint?»

«Tror du ikke at det intellektuelle lett kan komme i veien for Gud?»

«Jeg hadde en fase hvor jeg tok avstand fra Gud, men så fant jeg tilbake – tror du det samme kan skje for deg?»

Nei.
Nei.
Og nei.

IMG_9492

IMG_9494

«Spranget» sprenger landegrensene

Fundamentalism. Power. Manipulation. Love. Dance. Coming-of-age.

Dette er stikkordene som klebes på Spranget i såkalte International Youth Library. Debutromanen min er nemlig utropt som en av årets «White Raven»-bøker, og innlemmes i et digitalt bibliotek sammen med 199 andre utvalgte bøker fra rundt om i verden.

Dette står på nettsiden til IYL:

The International Youth Library is dedicated to supporting international children’s and youth literature through collection, cataloguing and outreach efforts. The Library’s mission is the preservation of cultural diversity as it is manifested in the world’s literature.

The central task of the Library is to promote global children’s and youth literature of hight aesthetic and literary calibre and of significance for cultural literacy.

Når det gjelder White Raven-bøkene, så beskrives utvelgelsen slik:

The White Raven label is given to books that deserve worldwide attention because of their universal themes and/or their exceptional and often innovative artistic and literary style and design. The titles are drawn from the books that the IYL receives as review or donation copies from publishers and organisations around the world.

Det er utrolig morsomt at boken min har blitt valgt ut etter slike kriterier, og jeg føler meg veldig beæret. Jeg har dessuten et lønnlig håp om at dette kan være med på å øke sjansene for at boken plukkes opp av en utenlandsk forlegger, men nåløyet er jo trangt, så om dettw ikke skjer, er jeg selvsagt strålende fornøyd bare med selve utnevnelsen. Og det lyder også feiende flott med «White Raven». Det høres ut som navnet på et våpenskjold!

Om Spranget skriver IYL følgende:

Though primarily known through Swedish author P. O. Enqvist’s novels, for instance, Christian fundamentalist groups are also a part of Norway’s cultural landscape, interpreting the Bible literally and making heaven a reward only for this who avoid all vice.

Janne and Anna are twins and belong to the Zion community. But while Anna finds Bible study groups and evangelical meetings fulfilling, Janne’s faith increasingly falters. At first drawn to its close communal bounds, she senses that Zion is ultimately all about control and power. Sensible Janne’s ambivalent feelings become clear as she tells the story from her perspective. Her doubts increase when she falls for Zion’s rebel, who is also of two minds about the community, but is unclear about his feelings for her.

Heidi Savareid’s critical an credible first novel received the debut prize from the Norwegian Ministry of Culture.

Fin lesning, synes jeg, og enda bedre liker jeg i grunnen stikkordene jeg nevnte ovenfor. Her er i alle fall mye av det jeg har ønsket å formidle, fanget inn. Mens det i mottagelsen i Norge ofte ble fokusert på kritikken mot karismatisk kristendom – ja, noen tolket det også som en bok som gikk i rette med selve kristendommen – ser det ut til at Spranget her forstås som en litt bredere bok om fundamentalisme og makt. Jeg er glad for å bli lest sånn, for da jeg skrev boken, håpet jeg på å skildre mekanismer som kan gjøre seg gjeldende ikke bare i kristen eller religiøs sammenheng.

Jeg har forresten visst om denne utnevnelsen en stund, men har ventet med å si noe om det til det ble offisielt. Da forlaget mitt la ut nyheten på Facebook i dag morges, hadde jeg i grunnen allerede glemt det! Så da ble jeg glad på nytt.

Nysgjerrig på Spranget? Kjøp boken her!

spranget

Høytlesning

I morgen er jeg gjest på arrangementet Lyrisk Tapas i Kristiansand. Lyrisk Tapas er et arrangement i regi av Norsk Forfattersentrum Sørlandet, der forfattere leser høyt, samtaler med en vert og svarer på spørsmål fra publikum. Tidligere gjester har vært Agnes Ravatn, Hilde Østby og Simon Stranger, for å nevne noen, og i morgen er det min tur.

unnamed

Slik lyder presentasjonen på Forfattersentrums nettsider:

Førstkommende lørdag kan Lyrisk Tapas by på nok en godbit, nemlig et spennende møte med Heidi Sævareid!

Heidi Sævareid er oversetter, kritiker og litteraturviter. Hun har tidligere arbeidet som redaktør i Cappelen Damm, og hun har også vært redaktør for Barnebokkritikk.no og arbeidet som kritiker i flere publikasjoner.

Heidi Sævareid debuterte i fjor med boken Spranget. Den ble nominert til Brageprisen, og forrige uke ble Sævareid tildelt Kulturdepartementets debutantpris! I juriens begrunnelse heter det blant annet: «Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte».

Spranget handler om Janne og hennes kamp for å finne sin plass i verden – i og utenfor den karismatiske menigheten hun tiltrekkes av. Sævareid tar opp store temaer som tro og tvil, personlig identitet, skam og sosial kontroll. Janne er danser, og i dansen finner hun mot og styrke til å bryte ut av miljøet. Slik sett kan romanen leses som en kunstnerroman, og tittelen kan sies å ha både en religiøs og artistisk betydning.

Husk nytt sted! Biblioteksrommet på Håndverkeren. Dørene åpnes kl. 13.30 og opplesningen starter kl. 14.00

Arrangementet er gratis.

NB! Det står feil dato på arrangementsiden. Men her kan man melde seg på på Facebook.

«Det er forfatteren selv som leser» er stikkordet for Lyrisk Tapas. Nylig har jeg oppdaget at det finnes en lydbokversjon av Spranget, på Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek. Så hvis man vil høre utdrag fra boken, men ikke gidder å møte opp på Lyrisk Tapas, så kan man høre utdrag her. Eller altså låne boken.

«Sævareid innfrir»

Så skulle altså 6. mars 2014 bli datoen da jeg ga kulturminister Thorhild Widvey en skikkelig klem.

1669947_10151917059877687_1139745173_o

I dag vant jeg nemlig Kulturdepartementets debutantpris for Spranget, og sammen med en prissum på 40 000, fikk jeg tildelt et diplom. Dette var det ministeren som overrakte, og idet hun lente seg frem og gjorde det, lente jeg meg ekstra langt frem og ga henne en klem. Nå er det mulig hun hadde klemt meg uansett. Men jeg var klemmens første beveger. Enda jeg jo ikke er så glad i å klemme fremmede mennesker.

1798744_10152260131381125_376788653_n

Men – det at jeg altså klemte til, det sier vel noe om min generelle sinnsstemning. Jeg er selvsagt kjempeglad, og ekstra morsomt er det etter at jeg ble nominert til Brageprisen – det var deilig å faktisk hanke inn prisen denne gangen!

IMG_0191

I juryens begrunnelse heter det:

Som mange ungdomsromaner handler også Spranget om å finne seg selv. Romanen går tett på hvordan den viljesterke outsideren Janne kjemper med sin indre samvittighet i spørsmålet om tro og tvil. Som danser konfronteres hun med dobbeltheten i det kristenkarismatiske miljøet hun er en del av. Den vennlige omsorgen preges også av sterk kontroll og konvensjonspress, dansen blir koblet til noe Janne må skamme seg over. For å utfolde seg som den hun ønsker å være, mobiliserer hun alt hun har av sinne og mot – og bryter med miljøet. Slik kan Spranget leses også som en kunstnerroman; tittelen har både en religiøs og artistisk betydning. Det er ei bok om mot til å ta egne valg og om den ensomme posisjonen slike valg kan medføre. Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte.

Det ble selvsagt en takketale – den klarte jeg å gjennomføre uten å gråte og rope I WANNA THANK EVERYONE WHO ALWAYS BELIEVED IN ME. Jeg takket ikke engang fansen eller Gud. Men jeg rettet en stor takk til juryen, og til Anne Horn, min eminente redaktør. Konsulent Bente Egner fortjener også en takk, og dessuten Pia Larsen – redaktør på Cappelen Damm. Det var nemlig der jeg først syslet med boken, før jeg fikk vikariat som redaktør i samme avdeling. Jeg er veldig glad for at Omnipax ville ha boken da jeg kom med den til dem i stedet! Og prisen i dag bidrar til å gi meg en følelse av at jeg heldigvis ikke sviktet dem.

Omnipax kan dette med å dyrke frem prisvinnere. I klassen for fagbøker vant Anne Thelle med Bombene over Hiroshima og Nagasaki. Som seg hør og bør feiret vi på Alex Sushi etter utdelingen på Nasjonalbiblioteket.

IMG_0179

Gratulerer også til Steffen Kverneland for tegneserieprisen, Eva Jensen for oversettelsesprisen, Bo Gaustad for illustrasjonsprisen, Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby for bildebokprisen, og Håkon Øvreås for litteraturprisen!

1912436_10151917062732687_2101809714_n

1779905_10153879145405302_1618867666_n

Et ministerbilde må vi også ha med på tampen:

IMG_0192

Men la oss runde av med dagens søteste bilde – av Sølvguttene som sang Prøysen-viser.

IMG_0193

Les mer om utdelingen på Periskop.

«Tankevekkjande … og trist»

Så hender det altså fortsatt at det blogges om boken min. Forleden ble Spranget omtalt på bloggen til Tryggheim skule – en videregående skole eid av Norsk Luthersk Misjonssamband.

Bibliotekar Anne har skrevet dette innlegget om boken.

«Ei tankevekkjande ungdomsbok som eg trur passar best for litt eldre ungdommar og kanskje òg for vaksne?», mener hun.

Samtidig synes hun boken er trist:

Eg tykkjer dette er ei trist forteljing, ei forteljing om kvifor ei ung jente ikkje blir verande i det kristne miljøet ho går i og i tillegg mister trua. Difor har denne boka òg noko å seia til dei som er kristne leiarar og forkynnarar rundt om i kristne forsamlingar. For det første verkar det berre som Janne har fått «ei god kjensle», og ikkje fått tak i kva det vil seia å vera ein kristen. Når då alle krava til kva ho bør gjera og ikkje gjera blir presentert for henne, forsvinn dei gode kjenslene og dermed heile trua. Det er òg eit problem om det kristne miljøet me skapar berre har plass til ein type personlegdom og blir ein stad der alle må vera heilt like. Ikkje minst trur eg det er viktig å svara seriøst på spørsmål andre måtte ha. Det er vondt å sjå at Janne får signal om at ho ikkje er god nok. Dette blir formidla som omsorg og på ein vennleg måte, men «stikka» når inn likevel. Måten dette blir gjort på, gjer at Janne blir sint, og eg forstår henne godt. Forsamlinga er i tillegg framstilt noko ekstrem med liten plass for fornuft, så eg hadde nok slutta eg òg om det var der eg hadde gått. Eg forstår altså Janne godt, samtidig som eg tykkjer det er at trist ho forkastar heile kristentrua. Og eg håpar så inderleg at me greier å formidla noko anna enn: Bli som oss eller la ver å bli kristen.

Dette er interessant, synes jeg – denne bloggeren er en av de få som har tatt fatt i det at Janne faktisk aldri går dypt inn i kristendommen – at hun blir trukket inn i en «følelse». Det er jo det som ofte er problemet med mange karismatiske menigheter – det er så lett å tro man har skjønt troen bare man tar til seg alle faktene man ser rundt seg.

Det er forståelig at en bibliotekar på en kristen skole synes det er trist at Janne forlater troen – slik det er forståelig at en ikke-religiøs kritiker ser boken som en historie om nødvendig frigjøring fra «kristendommens klør». Hvilket religiøst ståsted man selv har som leser, vil selvfølgelig farge leseopplevelsen. Som forfatter er jeg veldig glad for at boken blir lest på ulike måter og vekker reaksjoner. Jeg håper det betyr at jeg klarer å utfordre.

Jeg ble glad for teksten til skolebibliotekar Anne, for hun går ikke ut fra at Spranget er et angrep på kristendommen, slik en leser av anmeldelsen om kristendommens klør later til å tro:

Dette er den mest ensidige og subjektive anmeldelsen av en bok jeg har lest på lenge. Anmelder burde ha orientert seg litt bedre i miljøene denne boka omhandler før hun la ut dette. Hun har tydeligvis bestemt seg på forhånd for å være enig med forfatteren om hvem som er snille og slemme,

skriver den sinte leseren (og får et velformulert svar av kritiker Gro Jørstad Nilsen – klikk på anmeldelsen og scroll ned for å lese svaret!).

Bibliotekaren på Tryggheim har heldigvis skjønt at jeg ikke er ute etter å rive ned kristendommen eller skjære alle kristne over én kam. Jeg kritiserer og eksponerer én form for kristendom – ikke troen som sådan. Det er jo faktisk en viktig del av utviklingen for hovedpersonen min, Janne, å innse at det ikke nytter å hate alle kristne eller hate all kristendom. Så enkel er ikke verden.

Jeg forstår sorgen bibliotekaren gir uttrykk for. Når man har en sterk tro, når man opplever den som god og viktig og sann, så er det selvfølgelig trist å se at andre forlater den. Nå er det ikke slik at den eneste grunnen til at folk forlater kristentroen er at de har fått en negativ opplevelse i en menighet eller med kristne – for meg var det i alle fall andre grunner til at jeg sluttet å kalle meg kristen – men jeg synes det er fint at hun ikke ser boken min som et angrep, men som et utgangspunkt for konstruktiv refleksjon.

IMG_0846

Og på tampen – jeg har visst blitt omtalt på nok en blogg. Denne gangen på barne- og ungdomsbokbloggen Barnas leserom. Her lyder konklusjonen som følger:

Dette er en kjempefin bok. Den handler om vennskap, tilhørighet og forelskelse og om tro og tvil. Den handler om å ta egne valg, om å rote seg inn i et miljø som ikke er bra for deg og som du egentlig ikke passer inn i og hvor vanskelig det kan være å trekke seg ut igjen. Boka er både spennende og underholdende.

Skaff deg et eksemplar av Spranget og la deg underholde, du også!

Nominert til Kulturdepartementets debutantpris!

I fjor på denne tiden gikk jeg rundt og ladet opp til lansering av Spranget. Jeg var utrolig spent på hvordan boken skulle klare seg ute i verden, og fryktet selvfølgelig det verste. Lite ante jeg om at jeg året etter skulle ha blitt nominert til to litterære priser! Før jul ble jeg nominert til Brageprisen, og nå er jeg nominert til Kulturdepartementets debutantpris.

Juryens begrunnelse lyder slik:

Som mange ungdomsromaner handler også Spranget om å finne seg selv. Romanen går tett på hvordan den viljesterke outsideren Janne kjemper med sin indre samvittighet i spørsmålet om tro og tvil. Som danser konfronteres hun med dobbeltheten i det kristenkarismatiske miljøet hun er en del av. Den vennlige omsorgen preges også av sterk kontroll og konvensjonspress, dansen blir koblet til noe Janne må skamme seg over. For å utfolde seg som den hun ønsker å være, mobiliserer hun alt hun har av sinne og mot – og bryter med miljøet. Slik kan Spranget leses også som en kunstnerroman; tittelen har både en religiøs og artistisk betydning. Det er ei bok om mot til å ta egne valg og om den ensomme posisjonen slike valg kan medføre. Spranget er en roman med betydelige kunstneriske ambisjoner, og Sævareid innfrir på en overbevisende måte.

spranget

Jeg konkurrerer med ypperlige Siri Pettersen og Torbjørn Øverland Amundsen, for henholdsvis Odinsbarn og Bian Shen.

Utdelingen er 6. mars – jeg lever i spenning frem til da!