Om bokoppsummeringer

Det var omtrent like mange debutantar av barne- og ungdomsbøker i 2013 som året før, men nivået på bøkene var høgare.

Ordene til Ingelin Røssland, leder i NBUs litterære råd, innleder foreningens gjennomgang av tendenser i barne- og ungdomsutgivelsene i 2013. Åpenbart fint år å debutere i! Jeg får håpe jeg bidro til å trekke snittet opp, og ikke ned.

Og ja – leser man litt lenger ned, får man se at jeg kom heldig ut av det! På spørsmål om hvor den realistiske hverdagsskildringen står i 2013, svarer Røssland:

– Den realistiske kvardagsskildringa var ikkje særlig hipp i 2013 heller. Men det finns heldigvis unntak frå regelen. Hans Petter Laberg har levert varene i ”Øynene på veien, hendene på rattet”, det samme har debutanten Heidi Sævareid med ”Spranget” og Liv Eirill Evensen med ”Playback” som er ei bok med seks lengre noveller, Magnhild Bruheim si bok ”Det som er sant”, er også ei veldig bra og solid ungdomsbok, det same er Arne Svingens ”Fluesommer».

Det er alltid morsomt å bli nevnt i slike oversikter! Hos IBBY ble jeg nevnt, det samme hos U-bok, og før jul dukket navnet mitt opp i en kommentar i Dagbladet. Der var utgangspunktet dette spørsmålet: Er ungdomslitteraturen for dyster?

Kritiker Maya Troberg Djuve trakk frem både Brage-vinner Brynjulf Jung Tjønn, Martina Gaux, Synne Sun Løe og undertegnede som eksempler på det følgende:

Dosen av sykdom og død i årets ungdomsbøker er iøynefallende. Men et annet motiv er overordnet og mer dominerende: Ufrihet.

Om boken min skrev hun dette:

En annen type ufrihet enn den sykdomsrelaterte ser vi hos Heidi Sævareid. Hennes roman «Spranget» var én av de nominerte til Brageprisen og skildrer, nokså nådeløst, kontrollen innenfor et religiøst miljø. Hovedpersonen kjemper, stadig mer rasende, for frihet til å tenke, mene og velge som hun vil.

Til sist rundet hun av på denne måten:

Det høres mistrøstig ut. Barnebokkritiker Amanda Craig i The Times er en av dem som har pekt på forfatterens sosiale og moralske ansvar ovenfor unge lesere. Hun er skeptisk til å overøse barna med elendighet.

Men man kan like gjerne tenke motsatt. Traumer er en del av livet, også av ungdommens. Og litteraturen kan være – slik vi ser det hos Tjønn og Sævareid – et trygt sted å utforske, sensitivt og langsomt, denne siden av tilværelsen.

Jeg er glad hun konkluderer slik. Ikke først og fremst fordi hun nevner min bok som et eksempel på en god utforskning av det vanskelige i livet, men fordi hun innser at ungdommer ikke er begrensede mennesker. Samtidig synes jeg kommentaren hennes var temmelig formelaktig – jeg begynner å bli lei av at man stadig vekk mener å se en trend der alvor og mørke preger ungdomslitteraturen, og at kanskje dette er problematisk. Ungdommer er jo ikke halve mennesker. De lever ikke halve liv. De blir ikke skånet for vanskeligheter. Så hvorfor i det hele tatt kommentere at dette naturligvis gjenspeiler seg i ungdomslitteraturen? Man kunne like gjerne sagt at «i år er det en trend med mye feelgood i ungdomslitteraturen». For man kan jo finne tendenser til slikt også, hvis man bare leter. Men nei – det er tydeligvis det mørke og vanskelige som vekker oppmerksomhet. År etter år.

Jeg synes Ingelin Røssland sier det fint i NBU-oppsummeringen:

Død, sjukdom og alvor er ganske klassiske tema i ungdomslitteratur. Ein del ungdommar er jo ganske dramatiske og alvorlige av seg, så desse bøkene har absolutt eit publikum. Likevel så skal ein huska på at ofte er det sånn at viss ei bok som tar opp eit særskild tema får mykje omtale i media og vinn prisar, så blir den trekt fram som eit døme på ein tendens. I fjor skreiv jo Brynjulf Jung Tjønn godt og prisvinnande om død og sjukdom i boka ”Så vakker du er”, så då er det lett å trekka fram den boka som eit eksempel på ein trend. Poenget mitt er at ein kan finna tendensar til det meste om ein leitar i det mangfaldet som desse 300 nye bøkene for barn og ungdom representerer. Det kjem an på auga som ser, kva ein leitar etter og vektlegg.

Amen!

Ja – og en ting til. Dette innlegget er jo en del av prosjektet jeg brukte en del tid på i 2013 – nemlig pushe Spranget på folket. Så da kan jeg jo nevne at NÅ er et bra tidspunkt for å kjøpe boken på Eldorado bokhandel. Der står den nemlig så pent på hylle.

Screenshot av Tonje Tornes sitt Instagram-bilde. Sjekk ut hennes bok også, den heter Hulder!
Screenshot av Tonje Tornes sitt Instagram-bilde. Sjekk ut hennes bok også, den heter Hulder!
Reklamer

Blant «kritikernes favoritter»!

Så fikk man ikke Brageprisen (den fikk Brynjulf Jung Tjønn, hurra for ham og Så vakker du er!), men man er i alle fall nevnt i årsoversikten «kritikernes favoritter» i dagens Vårt Land!

IMG_3797

Om Spranget står det:

Her får vi innblikk i tenåringen Jannes kamp mot strømmen. Heidi Sævareid belyser utfordringen i å stå for sine egne meninger, samtidig som man ønsker å passe inn. Dette er en velskrevet debutbok hvor heltinnen vet å sparke fra!

Takk til kritiker Kjersti R. Salomonsen for de ordene!

IMG_3798

Og husk å kjøpe Spranget i julegave til noen.

Lengsel og motstand

Nå er det kun litt over et døgn til Brageprisen utdeles – og spenningen stiger! Det er for øvrig ingen frenetisk spenning, jeg mener helt oppriktig at det er stort nok å være nominert. Så jeg har altså ikke forfattet noen takketale, i stil med Oscar-kandidatene (I WANNA THANK MY MANAGERS AND MY FAMILY AND I WANNA THANK GOD). I dag møtte jeg en som mente at jeg burde det. Dette kalte hun visualisering! Hvis jeg satte av tid i kveld til å visualisere, ville jeg vinne, hevdet hun.

Altså er det The Secret-metoder som gjelder.

Men nok om det. De siste to dagene har jeg fått to omtaler av boken min. I dag kom den jeg ble aller mest glad for – nærmest lykkelig, selvsagt fordi den er positiv, men mest av alt fordi Marius Emanuelsen leverer en av de mest innsiktsfulle lesningene jeg har sett av boken min hittil. Teksten er publisert på Barnebokkritkkk og omhandler alle fire nominerte, og her er det som omhandler min bok:

Heidi Sævareids debutroman Spranget (tidligere anmeldt her) er dog en langt mer ambisiøs utgivelse enn Jung Tjønns roman, og min personlige favoritt i bunken. Der Jung Tjønn skreller ned i håp om å nå essensen, kompliserer Sævareid. Hennes personer er, som de fleste av oss, dømt til å måtte finne seg selv i det sosiale. Det er også her Sævareid finner sin litterære stemme.

Verden er intenst tilstede hos Sævareid, og menneskene er intenst tilstede i verden. Sterkest tilstede av alle er hovedpersonen Janne, en ensom, viljesterk jente som har latt seg frelse av tvillingsøsteren, Anna. Romanen åpner et par år etter at Janne har brutt med frikirkemenigheten Zion, da Peter, en gutt hun var forelsket i den gang da, og som hun føler at sviktet henne ved ikke å bryte ut sammen med henne, plutselig tar kontakt. Det utløser et skred av fortid mens Janne forbereder seg mentalt på å ta et endelig oppgjør med svikeren.

I en mindre begavet forfatters hender kunne Spranget lett blitt et traurig oppgjør med en sneversynt og undertrykkende menighetskultur, og ferdig med det. Et slags individualismens evangelium, med full retrett til offerrollen. Oppgjør får vi, ikke minst med frikirkens forkvaklede kroppssyn og kontrollapparat. Janne er danser, og ambisiøs, men får bare delta i menighetens dansegruppe hvis hun legger bånd på seg, opptrer i posete klær og unngår usømmelige bevegelser. Jentene blir hele tiden oppfordret til å ta ansvar for guttenes seksualitet i tillegg til sin egen.

Sævareid er nærmest uendelig nyansert og nyanserende, helt uten å miste det følelsesmessige trøkket i fortellingen. Hun plasserer sin ensomme helt i en reflektert, sekulær familie som gir henne både støtte og kjærlig motstand. Hun demoniserer aldri den frelste Anna, men betoner snarere hvor tett båndet mellom søstrene er selv når de står hverandre som fjernest. Og hun passer på å gi frikirken det som frikirkens er. Lite er mer skinnende meningsfullt enn passasjen der Janne forteller om hvordan hun ble frelst under et lovsangmøte: ”det var vakkert og mystisk og jeg følte at lyden og noe annet stort fløt inn i kroppen som ekstra blod, og det kjentes som om slagg og sot rant ut sammen med varme, ustoppelige tårer” (side 35). Hvis det er slik det går for seg, hvem kunne ikke trenge å bli frelst?

Fellesskapsopplevelsen er ekte, og lengselen etter et ekte fellesskap er drivkraften i alt Janne tenker og gjør. Men spørsmålet om hva et ekte fellesskap skulle bestå i forblir åpent. Frikirkefellesskapet kommer til kort fordi det kveler all individualitet i Jesu navn. Problemet ligger dog ikke bare i frikirken, men også i Janne. Peters ”svik” består i at hans følelser og reaksjoner ikke er hennes, og hennes vrede over ham er langt større enn frikirkens over henne. Selv ikke kjernefamilien, det nærmeste vi kommer en utopi i Sævareids roman, kan løse problemene, bare lindre smerten. Spranget er en roman det ikke bare er en fryd å lese, men også en det er godt å tenke på, og godt å kunne krangle med.

I gårsdagens Aftenposten kom det også en omtale, og hos Mette Hofsødegård er det Brynjulf Jung Tjønn som er favoritten. (I dag ble han og jeg enige på Facebook om at det er bra at vi begge er utropt til favoritter, for det er en fin motvekt til visualiseringen til skaperne av de to illustrerte bøkene – siden man må anta at jo kraftigere visualisering, desto større vinnersjanse.)

Mer innadvendt, og for en langt eldre lesergruppe, er fortellingen om tvillingsøstrene Anna og Janne. Den er frisk og spennende fordi menighetsliv utgjør den sosiale rammen for de urbane ungdommenes spenningsfylte liv. Talent- og perfeksjonsfaktoren er høy. En kjærlighetshistorie og utbruddet fra den karismatiske menigheten er drivkraften. Det oppstår en nærhet mellom Peter og Janne, og et svik når denne brytes i møte med miljøets konvensjoner. Utfordringen er at boken er pratsom, og rammefortellingen er trang. Men en genuin atmosfære har romandebutanten Heidi Sævareid skapt med Spranget.

IMG_0838

Brage-nominert!

Det må være en feil. Eller en ond spøk. Eller … noe. For det kan jo ikke stemme at jeg er nominert til Brageprisen?

Sånn har jeg gått rundt og tenkt i en uke. Og jeg brukte hele formiddagen på å være nervøs for at det egentlig ikke skulle være sant. Jeg gikk gjennom Slottsparken på vei til Litteraturhuset og tenkte på at det ville bli så pinlig å fortelle til familien min at det fantes noen nominasjon likevel. Vel fremme på Litteraturhuset satte jeg meg i kafeen og lurte på hva jeg skulle gjøre hvis forlaget mitt ikke dukket opp. Da fikk jeg vel bare tusle min vei?

Heldigvis har ingen bløffet meg. Jeg sitter og ser på en blomsterbukett fra forlaget, nyhetsartikler som bekrefter at det er sant, og et oversiktsheftet over de nominerte. Og så ligger jo nyheten ute på forlagets hjemmeside. Så jeg tror på det nå.

IMG_3719

I tillegg kan jeg lese juryens begrunnelse på Brageprisen.no

Begrunnelsen for at jeg ble nominert lyder slik:

Spranget er en debutroman som preges av intensitet og god kontroll over de litterære virkemidlene. Fortellingen om Janne, som er dypt knyttet til tvillingsøsteren og følger henne inn i en religiøs menighet, er sint og åpen på samme tid. Janne føler ganske snart kontrollen og overvåkningen i menigheten beklemmende. Den gjør henne rasende og provokativ.

Sævareid fanger presist inn denne konflikten i Janne, men hennes største prestasjon er hvordan hun nyanserer alt; bildet av Janne, og av miljøet rundt henne. Romanen er en nøyaktig og rammende fortelling om identitetsutvikling, kjærlighet og avhengighet. Om kampen mot mekanismer som reduserer og truer individets frihet. Slik er romanen relevant for oss alle, fordi den handler om å ha
mot til å være seg selv.

Jeg er så glad og overveldet! Og jeg er oppriktig talt ikke voldsomt opptatt av å vinne når prisen deles ut 19. november. Bare det å bli nominert er stort i seg selv! Ikke minst når jeg har selskap av så fantastisk flinke forfattere som Synne Lea (Nattevakt, Cappelen Damm) Brynjulf Jung Tjønn (Så vakker du er, Cappelen Damm) og Hakon Øvreås (Brune, Gyldendal). Jeg føler meg beæret av å være i en slik forsamling.

Jeg synes selvsagt at alle bør lese de Brage-nominerte bøkene! Når det gjelder min bok, kan man her på bloggen trykke på «Kjøp Spranget»-knappen øverst på siden (eller her), og så blir man geleidet videre.

Og til sist må jeg nevne at jeg selvsagt ikke hadde kommet hit uten den fabelaktige redaktøren min, Anne Horn. En stor takk til henne!

Nesten fantastisk!

Nytt om Spranget på verdensveven.

Boken ble omtalt på Ubok.no tidligre i år, i en liste over bøker man gledet seg til, og for noen dager siden ble status gjort opp. Svarte bøkene til forventningene?

I vår sto det følgende om Spranget i innlegget 6 bøker jeg gleder meg til i 2013:

To tvillingsøstre i et strengt religiøst samfunn. Den ene tar spranget ut av et liv hun ikke vil ha, for å satse på dansen. Sekterisk religion, tvillinger, dans, svik, frihet, å være seg selv, alle ingredienser til en fristende bok. Denne har jeg veldig høye forventninger til!

For noen dager siden kunne det fastslås at forventningene nesten hadde blitt møtt. Boken havnet i kategorien for bøker som nesten viste seg å svare til forventningene. Dette skriver Nina Aalstad, redaktør for Ubok.no:

Her må jeg også presisere at dette er kategorien for nesten fantastisk, altså langt over gjennomsnittet bra bøker. Det som jeg allikevel savnet litt i denne, var at jeg på forhånd hadde fått inntrykk av at det skulle være mye mer drama, og kanskje litt skumlere sekt-hjernevasking. Dette handler altså mer om mine forventninger enn selve boka, fordi den er godt skrevet, og tar opp veldig viktige tema. Anbefaler denne til alle som liker å lese om å ta valg, om å bli voksen, og å forholde seg til den religionen/kulturen man har vokst opp med eller blitt med i for å føle tilhørighet.

Jeg sier meg fornøyd med «nesten fantastisk». Og skulle noen ha lyst til å teste om boken er fantastisk, nesten fantastisk – eller kanskje helt elendig – så har jeg en kapp øverst på siden hvor det står «Kjøp Spranget».

IMG_0843

Googler meg selv i blant

Alle googler seg selv i blant, gjør de ikke? Jeg googler av og til «Heidi Sævareid Spranget». Bare for å sjekke om noen har skrevet eller sagt noe – det hender jeg kommer over bokblogger.

I det siste har jeg kommet over to som har blogget om meg. Forleden fant jeg bloggeren Askeladden. Hun siterte fra boken og skrev:

Dagens smakebit kommer fra Spranget av Heidi Sævareid. Jeg er ikke kommet så langt. Men den virker både bra og spennende. Men kanskje litt tungt språk og litt rotete i oppbygninga. Eller synest jeg den bygger på litt ( men bare litt) fordommer om Kristen livet.

Jeg håper hun kom seg igjennom hele!

I dag fant jeg bokbloggeren Bibliotekaren din. Hun skriver et rosende innlegg som hun avslutter slik:

Dette er ei god bok, syns eg. Den er interresant! Og så får me kjærlighet! ❤ ❤ Det er sjølvsagt ein heilt spesiell ung, tiltrekkjande gut i Zion: Peter
Og så får me søskenhistoria. Anna og Janne.
Les, min venn!

Selvsagt synes jeg at folk skal følge oppfordringen hennes!

IMG_3294

Ellers gleder det meg at jeg nå også kan kalle meg for lyriker. Bare se på denne listen over norske diktutgivelser i 2013!

«Spranget» – nå også strandlektyre!

Her forleden ble jeg kalt «lokal forfatter» på Ark Arendal – nå er boken min anbefalt som sommerlesning. Så ta med deg boken min til den sørrrrlandske kyststriba – eller les den et helt annet sted, selvfølgelig.

Ladyfest Oslo

Under årets Ladyfest lanserte Heidi Sævareid sin debutroman «Spranget» i samarbeid med oss på Liebling. Vi har lest boken, og anbefaler den varmt som årets sommerlesning. 
Boken handler om tenåringsjenta Janne, og hennes avsluttende forhold til menigheten Zion. Janne har begynt å tvile. Hun ser gjennom kosen, det sosiale felleskapet, og har oppdaget hvordan voksenpersonene i menigheten manipulerer og kontrollerer ungdommene og hun begynner en sakte, nesten litt kafkaesk løsrivelsesprosess. Det som er spesielt for menighetsmiljøet i boka er det totale fraværet av feminisme og individualisme hos jentene. De skal ikke «friste» gutter, ikke være alene sammen med de, ikke kle seg utfordrende, ikke danse sexy… I tillegg bruker lederne Gud som et middel for å plante skyldfølelse, det snakkes mye om dobbelthet og tegn fra Djevelen i helt naturlige og normale ting. Alle disse tingene stiller Janne spørsmålstegn ved. Hun ønsker å danse, høre på den musikken hun vil…

Vis opprinnelig innlegg 248 ord igjen