Stillhet

At jeg verken vil snakke med folk eller bade sammen med folk – ja, det tør være kjent stoff for folk som har vært innom Kniplingsdyrets betraktninger tidligere. De vet også at jeg av og til lyver for å slippe unna hyggelige fellesaktiviteter.

Er jeg en asosial særing? Tja – jeg vet ikke hvor mange, rent prosentvis, som deler min vane med å gripe til desperate løsninger for å slippe unna fellesaktiviteter. Men jeg er i alle fall i godt selskap med den anerkjente psykologen og akademikeren Brian Little. Om ham fortelles følgende historie:

I 1979 foreleste han ved Royal Military College Saint-Jean ved Richelieu River, syd for Montreal. Forelesningen var en suksess, og han ble invitert til å komme tilbake neste år. Men så ble han bedt til lunsj sammen med toppledelsen ved colleget. Det var ingenting han hadde mindre lyst til enn dette. Han skulle holde en ny forelesning på ettermiddagen, og trengte tid for seg selv. Derfor forklarte han at han hadde en lidenskap for skipsdesign, og spurte sine verter om han heller kunne benytte anledningen til å beundre båtene på Richelieu River. Så tilbrakte han lunsjen med å spasere opp og ned langs elven, med ansiktet lagt i interesserte folder.

Dette gjentok seg året etter, og året etter der igjen. Hvert år dyrket han sin fiktive hobby langs elven. Men så kom året da colleget flyttet til et område mye lenger unna elven. Da begynte Little å gjemme seg i en bås på toalettet i stedet. Dette var dessverre ingen trygg strategi, for en av offiserene fikk øye på skoene hans, og igangsatte en hjertelig samtale. Løsningen for Little ble deretter å sitte med føttene opp langs veggen i båsen.

Little_Dr-Brian-760x427

Professor Little er nemlig introvert – en person som trenger mye tid for seg selv for å lade opp. Han er en karismatisk og sprudlende person når han står på podiet og foreleser, men dette makter han kun hvis han får være for seg selv når han trenger det.

Jeg kjenner meg veldig igjen i professorens situasjon. Jeg har alltid hatt for vane å kapitulere i pauser, eller lage meg pauser. Ofte stikker jeg ganske enkelt av, og noen ganger gjemmer jeg meg. Står bak et hjørne til folk jeg kjenner har gått forbi, for eksempel. Går en tur, eller setter meg et sted jeg ikke tror jeg vil bli oppdaget. Det er ikke alltid like enkelt – for eksempel på litteraturfestival på Lillehammer. Hele byen er full av mennesker jeg kjenner og arrangementer – og selv om det er veldig hyggelig, bruker jeg hvert år mye energi på å stikke av. I år fant jeg et fint gjemmested under et halvtak utenfor Lillehammer Kunstmuseum. Der satt jeg og skrev.

IMG_1822

Jeg tror de fleste av mine strategier for å komme meg unna er ganske subtile. Og jeg tror ikke de fleste ville ropt navnet mitt først i møtet med ordet «introvert». Som en tidligere kollega ironisk sa på Facebook da jeg nevnte dette i forbifarten i en facebook-diskusjon om arbeidseffektivitet og åpne kontorlandskap: «Jeg savner de introverte lunsjene.» Dette var selvsagt en spøk, men den avdekker en vanlig misforståelse når det gjelder kjennetegnene på en introvert, nemlig at vedkommende alltid sitter i en krok og holder kjeft. Å være introvert trenger ikke å være ensbetydende med å være sjenert og forsagt. Og det går an å være ekstrovert og sjenert. Mennesker er ikke formler.

Selv er jeg ikke spesielt sjenert (bortsett fra hvis jeg er på besøk hos mennesker jeg ikke kjenner så godt), og heller ikke utpreget forsagt. Tvert imot. Jeg elsker for eksempel å holde foredrag og undervise, og er ikke redd for å ta ordet i forsamlinger. Men jeg hater smalltalk og samtaler jeg ikke kan trekke meg ut av. Lunsj med mine tidligere kolleger i Cappelen Damm ble heldigvis aldri sånn, for vi snakket aldri om hytte og båt og hvem som hadde gjort hva i ferien. De få gangene det skjedde, ble jeg gjerne stille og fikk tusenmetersblikket – eller så gikk jeg tidlig fra lunsjen.

Av natur er jeg en ganske livlig person, og jeg tilhører nok ikke de mest fåmælte i de introvertes rekker, men noen ganger er jeg langt mer sprudlende og livlig enn jeg egentlig føler meg innvendig. Jeg er nemlig ganske god til å tilpasse oppførselen til omgivelsene. Jeg bedriver det professor Little kaller «self-monitoring». Han har en teori som han kaller for «Free Trait Theory«.

According to Free Trait Theory, we are born and culturally endowed with certain personality traits – introversion, for example – but we can and do act out of character in the servise of «core personal projects». In other words, introverts are capable of acting like extroverts for the sake of work they consider important, people they love or anything they value highly.

Jeg ville lagt til at det også kan være for å unngå ubehagelige situasjoner. Og man kan bedrive self-monitoring også i situasjoner man misliker intenst. Da føles self-monitoring som det å bære en maske. Men når jeg for eksempel deltar i komitéarbeid for å arrangere kritikerseminar – altså gruppearbeid, som jeg egentlig hater – føles masken langt mindre stiv, ja, det blir vel egentlig ingen maske. Fordi det jeg holder på med kjennes meningsfylt, kan jeg gå utenfor komfortsonen min – og skape en ny komfortsone i det jeg arbeider med.

Det er nok sånn det fungerer på Lillehammer også. Og på forlagsfest. Det er situasjoner hvor jeg er på hjemmebane, de føles meningsfulle, det er arenaer hvor det riktignok vil bli overfladiske samtaler, men mange av dem vil kretse rundt bøker og bransje (snakk til en introvert om noe hun er dypt interessert i, og hun vil snakke hull i hodet på deg) – og i noen timer føler jeg meg som en ekstrovert – ja, kanskje jeg er det da. Man er jo aldri bare én ting. Men det finnes en annen viktig grunn til at jeg liker slike minglesituasjoner – jeg kan når som helst trekke meg unna, forlate klamme samtaler, stå stille inne på toalettet i noen minutter lenger enn nødvendig, vandre en tur for å klarne hodet litt. Det kan man ikke så lett på fester med femten deltagere, eller jobbseminarer. Og apropos seminarer – som student likte jeg selvsagt forelesninger bedre enn seminarer.

Jeg liker mail og sosiale medier på samme måte som jeg liker store fester. Jeg kan logge meg på når jeg vil og trekke meg tilbake når jeg har behov for det. På Facebook har jeg daglige mailutvekslinger med mine beste venner (som jeg får nevne at jeg ofte treffer ansikt til ansikt, bare for å ha lagt den ballen død), og jeg elsker det. For meg er skriftlig kommunikasjon vel så intimt som muntlig kommunikasjon. Jeg rekker å tenke meg om, og jeg får mye lettere formidlet det jeg vil si. Jeg har vært i parforhold hvor den andre part fullstendig har nektet å bruke skriftlig kommunikasjon – mail har vært utelukket, sms har vært forkastet til fordel for telefonsamtaler – skriftlig kommunikasjon var jo et uttrykk for antiintimitet, må vite! På den måten foregikk kommunikasjonen fullstendig på den andres banehalvdel hele tiden, jeg fikk aldri egentlig sagt de tingene jeg ville si, og jeg ble mer og mer uttappet.

Min introversjon kommer i liten grad til syne i direkte interaksjon, og derfor er den neppe merkbar for folk flest. Den manifesterer seg snarere i det at jeg oppsøker ensomheten så aktivt, og har gjort det siden jeg var barn. Jeg synes det er fantastisk å ikke skulle noe en lørdagskveld. Av og til har jeg lagt planer, men dropper dem fordi jeg helst vil være alene og holde på med interessante ting (og noen ganger er det jo fordi det nærmer seg en deadline). Behovet for ensomhet er ofte så stort at jeg har lurt på om jeg må gå i meg selv. Hvorfor vil jeg ikke i bursdag, bryllup, utdrikningslag, juleselskap? Hvorfor blir jeg så opprørt når jeg forstyrres mens jeg arbeider? Hvorfor blir jeg så utmattet av å være på jobb i åpent landskap i åtte timer? Hvorfor vil jeg heller praktisere hjemme enn å gå på yogaklasser? Hvorfor vil jeg ikke dele hotellrom når jeg er på tur med en venninne? Hvorfor vil jeg helst ikke ha overnattingsgjester? Hvorfor liker jeg ikke å lære meg nye ting i gruppesammenhenger, men venter til jeg kan komme for meg selv og fordype meg? Hvorfor later jeg som om jeg ikke hører telefonen når den ringer? Hvorfor vil jeg ikke på tur i skogen med andre mennesker? Hvorfor synes jeg ofte det å skrive med noen er langt mer intimt enn det å snakke med noen? Er det noe galt med meg?

Nei, jeg tror jo altså ikke det. Ikke nå lenger. Jeg engster meg ikke lenger for å være en asosial raring. Jeg begynner mer og mer å akseptere disse sidene, og ikke minst – ta hensyn til dem. Det kan for eksempel bety at jeg legger inn flere dager i uken med hjemmekontor, så jeg kan få konsentrert meg ordentlig om arbeidsoppgavene. At jeg lytter til meg selv når jeg oppdager at jeg får mer ut av å praktisere yoga på stuegulvet kl 05:30 enn kl 17:30 i et rom fullt av andre mennesker. At jeg ikke gjør masse avtaler med folk før jeg har spurt meg selv om jeg virkelig har lyst – slik at kan jeg kan unngå så altfor mange uelegante avlysninger. At jeg prioriterer stille lommer i hektiske dager.

Jeg har kommet mye lenger i disse erkjennelsene av å lese Susan Cains The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking.

cover-image-quiet-by-susan-cain-02-06-12

Hun skriver dette om viktigheten av å erkjenne hva slags grunnleggende personlighetstrekk man har:

Why does it matter where you fall on the introvert-extrovert spectrum? Because introversion and extroversion are at the heart of human nature. And when you make life choices that are congruent with your temperament, you unleash vast stores of energy. Conversely, when you spend too much time battling your own nature, the opposite happens—you deplete yourself. Too many people live lives that don’t suit them—introverts with frenetic social schedules, extroverts with jobs that require them to sit in front of their computers for hours at a stretch. We all have to do things that don’t come naturally—some of the time. But it shouldn’t be all the time. It shouldn’t even be most of the time.

Boken hennes (som inneholder historien om Brian Little) gir en grundig gjennomgang av hva det vil si å være introvert, den er spekket med forskning fra ulike fagfelt – psykologi, sosiologi, arbedslivsforskning, nevrovitenskap, økonomi etc – og kan også leses som et forsvarsskrift for en diskriminert gruppe.

Introversion – along with its cousins sensitivity, seriousness, and shyness – is now a second-class personality trait, somewhere between a disappointment and a pathology. Introverts living in the Extrovert Ideal are like women in a man’s world, discounted because of a trait that goes to the core of who they are. Extroversion is an enormously appealing personality style, but we’ve turned it into an oppressive standard to which most of us feel we must conform.

Cain er amerikaner og kommer fra en kultur som i langt større grad enn den norske dyrker ekstroverte idealer, men også i Norge ser vi at ekstroverte stadig oftere favoriseres. Dette er særlig synlig i skole og arbeidsliv. Mange elever går i baseskoler, prosjektarbeider dominerer, elever sitter ikke én og én på pulter, men på gruppebord, og flere politiske partier går inn for leksefrie skoler. I arbeidslivet sitter stadig flere arbeidstakere i støyende kontorlandskap. Gruppearbeid, møtevirksomhet, kick-off, kreativitetsseminarer og brainstorming tar en uforholdsmessig stor plass. Cain ser dette i sammenheng med det hun kaller «the rise of the new groupthink». Hun har skrevet et essay om det i New York Times – les det her. Særlig hvis du er arbeidsgiver.

Mitt favorittsitat:

[D]ecades of research show that individuals almost always perform better than groups in both quality and quantity, and group performance gets worse as group size increases. The “evidence from science suggests that business people must be insane to use brainstorming groups,” wrote the organizational psychologist Adrian Furnham. “If you have talented and motivated people, they should be encouraged to work alone when creativity or efficiency is the highest priority.

Men jeg som elsker brainstorming! roper du kanskje til skjermen nå. Ja, kanskje du er blant dem som snakker høyest og alltid blir hørt? Eller kanskje du er blant dem som lener seg tilbake og lar andre gjøre jobben? Eller kanskje du er så heldig at du er del av en gruppe som funker som clockwork. Men det tilhører altså i så stor grad sjeldenhetene at den overgripende konklusjonen i nyere forskning er at brainstorming ikke funker. Det som derimot sies å fungere svært godt, er brainstorming over internett. Antagelig fordi alle da får anledning til å tenke seg godt om uten press, mens godene ved inspirasjon samtidig beholdes.

Ingenting av det jeg sier betyr selvsagt at man skal slutte med alt som heter samarbeid. Tvert om! Men man bør prioritere samarbeidsformer som faktisk er effektive, og gi tid og rom for at arbeidstakere kan fordype seg.

Noe som i seg selv kan være vanskelig når man må sitte i støyende omgivelser der telefoner ringer, folk roper, sidemannen tygger tyggis og hvem som helst når som helst kan avbryte en når man sitter der med øretelefonene sine (og hører på musikk enda man ikke har lyst, men det er tross alt bedre enn støyen) og forsøker å konsentrere seg.

Photo on 27.08.13 at 18.30

Men nok prat fra meg. Nå skal jeg la Susan Cain slippe til, helt uavbrutt. Her kommer en TED-talk som jeg har lyst til å tvinge ALLE til å se, særlig arbeidsgivere og skolefolk. Og foreldre.

Så til slutt – bare for å gjøre det klart. Jeg ser ikke på meg selv som introvert først og menneske deretter. Det bør ingen andre gjøre heller. Som Carl Gustav Jung sa det: «There is no such thing as a pure extrovert or a pure introvert. Such a man would be in the lunatic asylum.»

jung

BONUSLESNING – FLERE SITATER

“I’ll be honest with you, I’m a little bit of a loner. It’s been a big part of my maturing process to learn to allow people to support me. I tend to be very self-reliant and private. And I have this history of wanting to work things out on my own and protect people from what’s going on with me.” Kerry Washington

“Introverts, in contrast, may have strong social skills and enjoy parties and business meetings, but after a while wish they were home in their pajamas. They prefer to devote their social energies to close friends, colleagues, and family. They listen more than they talk, think before they speak, and often feel as if they express themselves better in writing than in conversation. They tend to dislike conflict. Many have a horror of small talk, but enjoy deep discussions.” Susan Cain

“When introverts go to church, we crave sanctuary in every sense of the word, as we flee from the disorienting distractions of twenty-first-century life. We desire to escape from superficial relationships, trivial communications and the constant noise that pervade our world, and find rest in the probing depths of God’s love.” Adam S. McHugh

“Introverts treasure the close relationships they have stretched so much to make.” Adam S. McHugh

“Evangelicalism has taken the Extrovert Ideal to its logical extreme…If you don’t love Jesus out loud, then it must not be real love. It’s not enough to forge your own spiritual connection to the divine; it must be displayed publicly.” Susan Cain

“Our culture made a virtue of living only as extroverts. We discouraged the inner journey, the quest for a center. So we lost our center and have to find it again.” Anaïs Nin

“In a gentle way, you can shake the world.” Gandhi, Mahatma

“All this talking, this rather liquid confessing, was something I didn’t think I could ever bring myself to do. It seemed foolhardy to me, like an uncooked egg deciding to to come out of its shell: there would be a risk of spreading out too far, turning into a formless puddle.” Margaret Atwood

“Your visions will become clear only when you can look into your own heart. Who looks outside, dreams; who looks inside, awakes” C.G. Jung

“The only problem with seeing people you know is that they know you.” Brent Runyon

“When you’re socially awkward, you’re isolated more than usual, and when you’re isolated more than usual, your creativity is less compromised by what has already been said and done. All your hope in life starts to depend on your craft, so you try to perfect it. One reason I stay isolated more than the average person is to keep my creativity as fierce as possible. Being the odd one out may have its temporary disadvantages, but more importantly, it has its permanent advantages.” Criss Jami

“If you’re an introvert, you also know that the bias against quiet can cause deep psychic pain. As a child you might have overheard your parents apologize for your shyness. Or at school you might have been prodded to come “out of your shell”— that noxious expression which fails to appreciate that some animals naturally carry shelter everywhere they go, and some humans are just the same.” Susan Cain

“… because I rant not, neither rave of what I feel, can you be so shallow as to dream that I feel nothing? ” R.D. Blackmore

“Isn’t it refreshing to know that what comes perfectly natural for you is your greatest strength? Your power is in your nature. You may not think it’s a big deal that you can spend hours immersed in something that interests you—alone—but the extrovert next door has no idea how you do it.” Laurie Helgoe

“I do feel that I’ve managed to make something I could maybe call my world…over time…little by little. And when I’m inside it, to some extent, I feel kind of relieved. But the very fact I felt I had to make such a world probably means that I’m a weak person, that I bruise easily, don’t you think? And in the eyes of society at large, that world of mine is a puny little thing. It’s like a cardboard house: a puff of wind might carry it off somewhere.” Haruki Murakami

“Companionship is a foreign concept to some people. They fear it as much as the majority of people fear loneliness.” Criss Jami

“Telling an introvert to go to a party is like telling a saint to go to Hell.” Criss Jami

“…I also believe that introversion is my greatest strength. I have such a strong inner life that I’m never bored and only occasionally lonely. No matter what mayhem is happening around me, I know I can always turn inward.” Susan Cain

“Let’s clear one thing up: Introverts do not hate small talk because we dislike people. We hate small talk because we hate the barrier it creates between people.” Laurie Helgoe

“Knowing yourself is the beginning of all wisdom.” Aristotle

“Now that you’re an adult, you might still feel a pang of guilt when you decline a dinner invitation in favor of a good book. Or maybe you like to eat alone in restaurants and could do without the pitying looks from fellow diners. Or you’re told that you’re “in your head too much”, a phrase that’s often deployed against the quiet and cerebral. Or maybe there’s another word for such people: thinkers.” Susan Cain

“Accept everything about yourself – I mean everything, You are you and that is the beginning and the end – no apologies, no regrets.” Clark Moustakas

“The healthy Christian is not necessarily the extrovert, ebullient Christian, but the Christian who has a sense of God’s presence stamped deep on his soul, who trembles at God’s word, who lets it dwell in him richly by constant meditation upon it, and who tests and reforms his life daily in response to it.” J.I. Packer

“I have to be alone very often. I’d be perfectly happy if I spent Saturday night until Monday morning alone in my apartment. That’s how I refuel.” Audrey Hepburn

“You can be a very charismatic introvert.” Olivia Fox Cabane

“There’s zero correlation between being the best talker and having the best ideas.” Susan Cain

“Do not lose your inward peace for anything whatsoever, even if your whole world seems upset.” Saint Francis De Sales

“I just have a hard time with small talk. My friend Jocelyn says I’m too quiet, but I’m really not quiet. I just tend to come across that way to new people because I don’t like to talk first. What if the other person doesn’t want to be bothered?” Lauren Barnholdt

“In terms of like, instant relief, canceling plans is like heroin.” John Mulaney

Reklamer