Nerves and acceptance

It is hard to believe, but it is now almost three years since the first time I suspended. Since then I have suspended seven more times, and I have no doubt in my mind that more is to come. (Insert obvious pun about being hooked.)

The concept of body suspension is very foreign to most people, so I wrote about a few of my suspensions (Cannonball, Lotus, Crucifix, Scorpion) in the hopes of addressing he whys and hows. I also got to suspend and talk about body suspension on TV a couple of times, so I have done what I can in terms of mainstreaming in Norway… Now I live in the UK, where fewer people seem to have heard of the practice – which is why I am using English to log my latest body suspension.

img_1352

Every time I suspend, I learn something new. My first suspension taught me that A) I can do this! and B) I even enjoy this! and this opened up for a whole range of new experiences. Through body suspension I have learned to relax and let go, I have learned that I don’t have to know everything in advance, I have learned about spontaneity, I have learned about my own need for intense experiences, I have learned to trust other people on a deep level, and I have learned that I am stronger and more resilient than I thought.

I am still learning about all these things, though. Ahead of a suspension I always have to remind myself that I am (supposed to be) strong and resilient, and sometimes I have to get other people to remind me! Last Sunday I got really nervous and had to text a friend: Say something encouraging!  He responded by saying: You’re going to fly away, and the moment your feet leave the ground nothing else will matter 🙂 He was right, of course – as soon as I was pulled off the ground, I relaxed into the feeling and had a beautiful time. Afterwards I felt a bit silly for having been nervous.

I did a Crucifix Suspension – my second one, and I was planning to do something cool with my legs or at least one leg, but decided not to. My excuse was that I wanted to be able to go to jiu jitsu the next day, so the fewer scars the better … but the truth is that I was tired and felt a bit vulnerable. I simply didn’t want too suffer through too many piercings. As soon as the first hook went in, though, I realized that it wasn’t that bad, and I remembered that I actively like the sensation of the needle – that sharp, quick shock. It clears my head and gives me a rush. I still went ahead with the regular Crucifix and flew happily for 20 minutes or so.

img_1349

Everything felt great, but I grew tired quite quickly this time. I usually feel little to no pain after some time in the air – endorphins are great like that – but that doesn’t mean that the pain isn’t there. This time I could feel quite strongly that my body was in pain though my brain said otherwise. So I decided to come down before I wore myself out. Normally I like to stay up for a bit longer (except for that time when I did my Scorpion suspension), so I ended up feeling disappointed in myself. A stupid feeling, of course, but it was there nonetheless. I was happy and giddy like I always am after a suspension, but at the same time I felt like I had been weak and even a bit lazy!

So – I think my primary lesson after this suspension is that I should try to see body suspension less in the light of achievement and more in the light of experience. After all, I am not trying to prove anything, I am just there to have a good time! So I have decided that I should probably try to be a bit easier on myself. I have also decided that being a bit scared is perfectly alright and even exhilarating. Of course I have always been of that opinion, but this time I was really tested. I tried to put on a semi-brave face for my friends, but the wonderful Håvve from Wings of Desire probably saw that I was a bit more nervous than usual, so he did a silly dance and made me laugh. I ended up laughing at myself as well, and I realized that being scared is OK and not dangerous.

The other day I had talk with a friend from jiu jitsu about the stages of learning or growth. He drew on a notepad and talked about «the comfort zone, the stretch zone and the panic zone», and pointed out that real growth is to be found right at the end of the stretch zone – in other words: at the threshold of the panic zone. Eventually the stretch zone extends and pushes the «panic border» further ahead. I don’t think this applies to all types of learning – panic is after all a strong word – but it certainly applies to my experience of practicing body suspension. It even applies to how I view my writing. I can’t grow if I’m comfortable.

And that is what I will think about the next time I suspend – or indeed struggle in front of my laptop.

Langlistet til Bokbloggerprisen!

Så er man altså langlistet til Bokbloggerprisen. Jeg er nominert i åpen klasse (en meget eklektisk klasse), og langlisten ser slik ut:

– Eirin Gundersen: Du er menneske nå (Gyldendal)
– Heidi Sævareid: Slipp hold (Mangschou)
– Agnes Margrethe Bjorvand & Lisa Aisato: Astrid Lindgren (Cappelen Damm)
– Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge (Samlaget)
– Morten Strøksnes: Havboka (Forlaget Oktober)
– Siri Pettersen: Evna (Gyldendal)

Vinneren kåres i september, så her er det bare å være tålmodig.

Takk til norske bokbloggere!

unnamed

Takketale til Riksmålsforbundet

Jeg mottok nettopp Riksmålsforbundets medlemsblad i posten – der står takketalen jeg holdt da jeg mottok prisen for beste barne- og ungdomsbok i oktober. Her er mitt flammende forsvar for riksmålet!

2015_10_10_00071-e1444480734521-2

Du snakker så FINT, pleide klassekameratene mine å si til meg da jeg gikk på barneskolen. Fint var i den sammenhengen ikke ment som en kompliment. Fint betydde teit. Først og fremst betydde det at jeg snakket Oslo-dialekt, i motsetning til alle andre. Jeg bodde i Lillesand og Kristiansand på den tiden. Jeg ble født på Sørlandet, jeg bodde der til jeg var nitten – men likevel svarer jeg aldri at jeg er fra Sørlandet hvis noen spør. Jeg nølte faktisk med å si det selv på den tiden. Jeg følte ingen tilhørighet, og talemålet tydeliggjorde det. Jeg snakket slik foreldrene mine snakket – Oslo vestkant-mål. Dette talemålet var noe jeg måtte forsvare.

Også den dag i dag hender det at jeg får samme følelse av å måtte forsvare talemålet mitt. Fortsatt hender det at noen bemerker at jeg snakker så pent (har de å gjøre med en vestkantpike???), eller jeg får høre at jeg har for få a-endelser når jeg skriver. Nå har jeg i en del år livnært meg som skribent, og det er ikke få ganger jeg har måttet forsvare språkvalgene mine for redaktører. Som litteraturkritiker i avis har jeg for eksempel opplevd å få a- endelser lagt inn av desken. I fare for å fremstå som en krenket pedant – jeg misliker det sterkt! Nå har selvsagt aviser sine retningslinjer, og det må man respektere som skribent – men likevel: Teksten ble ikke meg.

Det å være forfatter er et privilegium. Man får en arena hvor man får boltre seg språklig, utforme sin egen stil og sitt særpreg. Forholde seg til en redaktør må man naturligvis, og jeg har diskutert en del med begge de to redaktørene jeg hittil har jobbet med – mine konservative målformer har ikke ligget like lett i munnen på dem – men jeg følte begge ganger at jeg fikk teksten i havn der jeg ville rent språklig. Det var viktig for meg.

Begge mine bøker er ungdomsbøker, men jeg skriver ikke ”for ungdom” – jeg er faktisk overhodet ikke opptatt av leseren når jeg utformer språket mitt. Kanskje det lyder kynisk, kanskje det lyder koketterende, men slik er det like fullt: Jeg skriver det språket jeg selv føler meg hjemme i, for gjør jeg ikke det, tror jeg at jeg får en utydelig stemme – en stemme som ikke når frem.

Men er altså ”riksmål” det å snakke eller skrive ”pent”, slik jeg nå kan late til å ha bygget opp under? Det er nok mange som tenker sånn, og jeg innrømmer at jeg selv tøyser med begrepet – når jeg får høre at jeg snakker så pent eller at jeg bruker arkaiske ord og uttrykk, svarer jeg gjerne at jeg er jo Riksmålskvinnen, så sånn er det bare. Nå som jeg har fått denne prisen, må nok ”Riksmålskvinnen” havne på visittkortet mitt. Men – når jeg altså identifiserer meg med riksmål, så har det med frihet å gjøre – frihet til å bruke min egen målform. Riksmålsprisen betyr derfor ekstra mye for meg.

Språk handler naturligvis om noe langt mer om målform. Personlig har jeg et så intenst forhold til språket at jeg vil gå så langt som til å si at språk er noe fysisk, noe som henger sammen med kroppen. Som forfatter er jeg avhengig av å oppleve på egen kropp det jeg skriver om, ikke bare for å få en bedre historie, men også fordi det trigger språket. Slipp Hold er en svært fysisk bok. Den handler om smerte, bevegelse, seksualitet, det taktile – på mange måter noe ikke-abstrakt. Når man skal skrive om sterke sanselige opplevelser, kommer ofte språket til kort, språket blir en slags felle som fører en inn i det altfor abstrakte eller teoretiske. For å motvirke dette valgte jeg å gå ganske konkret til verks – ved å utsette meg selv for smerte gjennom body suspension. Jeg lot meg pierce og henges opp i metallkroker. Ingenting kunne forberede meg på følelsen dette ga. Det i seg selv gjorde at nye ord kom til meg, ord jeg nok ikke ville ha funnet gjennom teoretisk research. Og denne erfaringen har gitt meg en kullsviertro på nødvendigheten av å utsette seg selv for ubehag når man skal skape litteratur. Eller – la meg moderere, la meg heller si utsette meg selv for ubehag. For her omtaler jeg jo kun min metode, min vei til språket.

Jeg må innrømme at jeg var nervøs før utgivelsen av Slipp Hold, jeg var redd for å støte lesere bort, redd for å skape inntrykk av at jeg var ute etter sjokkeffekten. Heldigvis har boken blitt mottatt med stor åpenhet! Og jeg er svært glad og takknemlig for den anerkjennelsen Riksmålsforbundet har valgt å vise meg.

IMG_0041

IMG_0040

IMG_0042

Intervju i Fædrelandsvennen

Nå er det bare noen timer til det avgjøres hvem som får Brageprisen! En spennende dag – nesten litt for spennende! Men – jeg skal avholde meg fra å beskrive spenningen opp og ned og i mente, i stedet legger jeg ut noen klipp fra portrettintervju i Fædrelandsvennen fra for noen uker tilbake. Man må klikke på bildene for å lese!

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.24

Screen Shot 2015-12-01 at 20.51.36

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.12

Screen Shot 2015-12-01 at 20.52.29

Screen Shot 2015-12-08 at 10.53.16

Portrettintervju i Klassekampen

Mens jeg var hjemme i Oslo i sommer, ble jeg portrettert av Klassekampen. Det ble et fint intervju, synes jeg, og det var gøy å bli spurt om noe annet enn kun body suspension!

Intervjuet ligger ikke på nett, men jeg fant det på Retriever, så her et knippe screenshots! Det skal være mulig å lese dersom man trykker på bildene.

Screen Shot 2015-07-18 at 14.19.54

Screen Shot 2015-07-18 at 14.20.10

Screen Shot 2015-07-18 at 14.21.02

Screen Shot 2015-07-18 at 14.20.34

Screen Shot 2015-07-18 at 14.21.47

Screen Shot 2015-07-18 at 14.22.04

Det beste ved intervjuet var forresten hunden som journalisten hadde med seg. En udiskutabel bonus!

IMG_6314

… intens og godt skrevet ungdomsroman …

Boken min dukket opp i et hjørne av VG i dag, ledsaget av fine ord! Det er ikke en helt ny tekst, den er hentet fra denne bloggomtalen, men det er likevel veldig hyggelig at det kommer på trykk i avisen!

11651143_10152807714032330_245934511_n

En intens og godt skrevet ungdomsroman som handler om Mari, som er i et forhold hvor hun utsettes for en form for psykologisk nedbrytning fra kjæresten Torger. Så treffer hun August, en sympatisk og vennlig fyr. han introduserer Mari for suspension – som går ut på at man fester kroker i huden og så lar seg heise opp i luften ved hjelp av krokene. Ikke en hobby for massene, men Sævareid gir leseren et interessant og troverdig innblikk i miljøet.

Vågestykke!

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til backbends. Først likte jeg dem, siden jeg syntes de var enkle, men det var jo fordi jeg var hypermobil. Det tok ikke lang tid før jeg fikk vondt. I bortimot to år unngikk jeg dype backbends så godt jeg kunne, inntil jeg tok grundig fatt i problemet og gjorde dette.

Nå er jeg blitt venner med backbends. Nesten, i alle fall. Det er mest en mental greie, backbends kan gi meg følelser av panikk, klaustrofobi og pustebesvær, så jeg har fortsatt en del å overvinne! Og nå har jeg omsider tatt det som fortoner seg som det hittil største skrittet. Jeg gjennomførte en Scorpion suspension! Den så slik ut:

IMG_4576

IMG_4588

Jeg har hatt lyst til å gjøre dette nesten helt siden jeg oppdaget body suspension og fant ut at det fantes en slik positur, så etter to opplevelser med Two Point Suicide, var jeg klar for å gjennomføre en Scorpion på SusCon 2014! Bare at det var jeg ikke! Jeg trakk meg og gjorde Cannonball i stedet. Ikke et dårlig bytte, det ble en kjempefin opplevelse, men jeg var i alle fall fast bestemt på at det skulle bli Scorpion neste gang. Slik ble det ikke! Det ble Crucifixion i stedet. Og gangen etter det ble det Lotus.

Disse to siste gangene var det presse til stede, og jeg valgte bort Scorpion fordi det jeg ikke ville være stresset og engstelig på tv, men først og fremst var jeg oppriktig redd ved tanken på Scorpion! En del av frykten stammet fra en hardnakket (og feilaktig) oppfatning om at knærne er det vondeste stedet på kroppen, men mest av alt hadde det å gjøre med frykten for backbends. Og frykten for å være opp ned og ikke ha kontroll.

Vel – jeg kunne uansett ikke fortsette å trekke meg! Så på Suspension Sunday i mai skulle det skje. Heldigvis var det litteraturfestival på Lillehammer dagene før, så jeg fikk andre ting å tenke på enn å grue meg. For det gjorde jeg virkelig, og ikke bare på den spente, glade måten, slik det har vært de andre gangene. «Jeg kommer nok til å dø,» betrodde jeg folk i forkant.

Slik gikk det jo altså ikke. Og da dagen kom og jeg endelig var på plass på Blitz, følte jeg meg ganske mye roligere med det samme. Men jeg skal ikke påstå at jeg var på mitt mest zen! Jeg var for eksempel ganske nervøs med tanke på hvordan de tenkte å få meg opp i luften. Skrekken var å bli trukket langsomt opp etter knærne. Men det slapp jeg, for det viste seg at jeg kunne gå opp fra hodestående. Det ga en trygg følelse, siden jeg trives og føler meg bunnsolid i hodestående.

Jeg har faktisk aldri opplevd å falle i hodestående – denne gangen var jeg likevel redd for å gjøre det, i og med at jeg hadde seks kroker i kroppen og følte meg litt skjelven (og klam i hendene!). Men jeg ble holdt i anklene mens krokene ble festet til riggen, og det kjentes betryggende!

IMG_4698

Overgangen fra å ha vekt på bakken til å henge fritt i luften har alltid vært utfordrende for meg. Jeg har en venninne som elsker akkurat den delen av en suspension – slik har ikke jeg det. Jeg vil bare opp, opp, opp, ha det overstått. Med en gang jeg slipper bakken, kan jeg puste fritt og nyte opplevelsen. Og da kommer også følelsen av eufori.

IMG_4586

IMG_4591

Iveren etter å komme raskest mulig opp førte til at jeg ba om å få ryggen trukket mer opp enn det som trolig var lurt. Jeg så for meg at jeg skulle komme meg fortere opp på den måten, men i stedet ble jeg trukket dypere inn i backbend. Dermed ble jeg faktisk hengende i tilnærmet 90 graders vinkel i korsryggen. Slik så det ut:

Denne ganske intense stillingen gjorde at jeg ikke klarte å slappe helt av, men det hadde jeg vel heller ikke forventet. Jeg gjorde Scorpion aller mest som et vågestykke, fordi jeg ønsket å mestre noe jeg egentlig var redd for. Den meditative sinnsstemningen som har preget de forrige gangene, uteble denne gangen, og jeg ble bare hengende i ti minutter. (Ett minutt, trodde jeg selv, for jeg mister gjerne tidsbegrepet når jeg henger i kroker) Men det gjorde ikke noe – for jeg hadde gjennomført noe jeg nesten ikke trodde jeg kom til å få til!

Turen ned mot gulvet igjen var ganske nifs. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde, men jeg tror det ene benet mitt glapp litt idet de skulle kutte meg ned – eller så bare følte jeg det sånn! Det var en slags følelse av å falle tre meter rett ned – i backbend. Riktig så dramatisk var det jo ikke, men jeg ga nok fra meg et ikke særlig ærefullt hvin. Og så ble jeg liggende på magen med bena i spenn mens jeg skalv på hendene. Men jeg var likevel så glad!

Denne gangen blødde jeg mer enn jeg har gjort de andre gangene – blodet rant faktisk, og jeg tråkket i noe av det og måtte få på meg plastposer på føttene for ikke å sette fra meg blodspor overalt. De var ganske glatte og vanskelige, og i tillegg hadde jeg jo kroker i knærne som gjorde det enda mer vrient å gå normalt, så jeg stavret til aftercare som en 80-årig pingvin med spjelkede ben og filttøfler.

IMG_5014

IMG_5013

IMG_5015

IMG_4587

Sjelden har jeg vel vært så lettet over å være fremme ved aftercare! Og jeg tenkte for meg selv at nå trenger jeg ikke å gjøre Scorpion flere ganger. Men … nå har dagene gått, og jeg må innrømme at jeg allerede har begynt å vurdere å gjøre den på nytt. Denne posituren har visst ikke helt sluppet taket i meg ennå!

Allerede om en drøy måned er det tid for Oslo SusCon, jeg tror ikke det blir Scorpion da! Kanskje noe annet jeg aldri har prøvd før? Neste bøyg for meg er å ha kroker i magen (grøss) eller brystkassen (grøss). Jeg må innrømme at det ikke virker som et sannsynlig scenario, men det trodde jeg jo en gang også om suspension i seg selv! Så hvem vet?

Forresten, om denne litt overspente skidringen av en skummel suspension ikke virket altfor avskrekkende, så er det altså mulig for nysgjerrige å ta en sniktitt inn i suspension-verdenen i juli. Oslo SusCon åpner nemlig dørene 22. juli mellom kl 15 og 20. Ta gjerne turen dit! Det var der jeg første gang bivånet suspension – og etter det har jeg ikke sett meg tilbake.

IMG_4589