Ti kroker og TV

Morgenen våren ble satt på vent og hele Oslo gikk i stå på grunn av kraftig snøvær, var dagen jeg skulle gjøre min debut i God Morgen Norge. Mot alle odds kom jeg meg frem i snøkaoset, det samme gjorde Håvve Fjell fra Wings of Desire, for vi var der for å snakke om body suspension. Et tema jeg kjenner meg ganske sikker på at ikke har vært tatt opp i God Morgen Norge før!

IMG_2390

Utgangspunktet var Slipp Hold, men aller mest var dette et innslag om hva body suspension er. Mandag morgen ble det laget en reportasje fra Blitz, der Wings of Desire arrangerte en suspension for meg. I går ble reportasjen vist på God Morgen Norge, og så ble det litt prat live i studio etterpå. Dessverre må man være abonnent på Sumo for å få sett innslaget (jeg opprettet et ukesabonnement for å få sett innslaget), men om man er det, kan man altså gå inn her og kikke. Nedenfor teksten her har jeg dessuten lagt en remse med screenshots.

For meg var opplevelsen på mandag min femte suspension i rekken. Denne gangen valgte jeg å gjøre en såkalt Lotus.

IMG_2259

Dette er jo ikke lotus bokstavelig talt, snarere skredderstilling. Eller Sukhasana, for å ty til sanskrit. En annen gang vil jeg nok prøve full lotus! Og jeg gleder meg allerede, for denne måten å henge på ga mersmak. Dette er andre gang jeg henger i en sittende stilling, og det kan kjennes som om jeg liker det bedre. Da slipper jeg å kjempe med meg selv for å gi slipp på gulvet, slik jeg gjør når jeg går opp fra stående.

Jeg har tidligere sagt at jeg hver suspension jeg har gjort har vært bedre enn den forrige. Det later til å fortsette sånn! Dette var den fineste suspension-opplevelsen så langt, og det føles litt som om jeg stadig trenger dypere ned i hva dette handler om for meg. Da jeg hang for første gang i januar 2014, var det fantastisk (en førstegangsopplevelse har jo noe eget ved seg), men i etterkant kjennes det som om jeg skrapte i overflaten, og nå, et drøyt år senere, har mange flere lag blitt avdekket. Jeg kjenner meg sikker på at det er flere oppdagelser i vente.

Den største endringen som har skjedd langt, tror jeg har å gjøre med en slags forståelse for flere nyanser av smerte. Jeg merker at jeg har vanskelig for å sette ord på det, og når noen spør meg om det gjør vondt, slik som på programmet i går, så har jeg det med å svare på en måte som egentlig er kraftig forenklet. Jeg har gjerne ikke mye tid til å forklare, og så sier jeg at det ikke gjør så vondt som det ser ut til. Og det er jo til dels sant, av og til helt sant, i alle fall for min del. Jeg opplever virkelig øyeblikk eller lange stunder hvor jeg kjenner etter, leter etter smerten, uten å finne den.

MEN: Det er jo ikke hele bildet. Kanskje det til og med er et skjevt bilde. Kanskje det er noe jeg sier for å berolige folk? Folk trenger mye beroligelse. Det kjennes enklere å si at «nei, det gjør ikke så vondt» enn å forklare hvor rolig jeg blir av smerte. Når jeg ofte ikke kjenner smerten, så har det nok mest å gjøre med at jeg har funnet en måte å ta den imot på, enten jeg går inn i den eller lar den passere forbi meg. Den skremmer meg ikke slik den en gang gjorde.

Jeg husker i sommer da jeg skulle gjøre min første Cannonball. Det første dragene i krokene i knærne gjorde overraskende vondt, det ga meg panikk et lite øyeblikk, og jeg ba om å få krokene ut, slik at jeg kunne gjøre en enkel Suicide suspension i stedet. Heldigvis ble jeg overtalt til å gjennomføre, og jeg fant roen fort da jeg først kom opp. Men jeg husket på den opplevelsen da jeg kjente det første draget i krokene i bena nå på mandag. Den samme raske smerten kom, men det gjorde ikke panikken. Tvert om! Jeg ble enda roligere. For nå gir smerten beskjed om noe annet enn at jeg er i fare. Den sier: «Nå skal du være her.»

På reportasjen hører man meg si at «etter piercingene er det verste over». Jeg har tenkt litt på det i etterkant. Er det egentlig sånn det føles? Det er jo dette som er «vondest», men jeg har innsett at det er nettopp det som gjør det så fint. De første par gangene jeg opplevde å bli piercet, kjentes det i noen sekunder som om det skjedde noe jeg måtte forsvare meg mot, som om kroppen ble utsatt for angrep. Det var en superrask følelse, og like etterpå var jeg lettet og glad, men jeg måtte altså innom fryktreaksjonen, den følelsen hvor alt stivner litt. Nå er det annerledes. Jeg føler meg trygg.

På mandag skulle jeg ha ti kroker i kroppen, tre i hvert ben og fire i ryggen, og de skulle settes inn tre og tre av gangen, pluss en fjerde gang med en enkeltkrok. Men det var ingen følelse av å bli angrepet fire ganger, slik det sikkert ville kjentes som i januar i fjor. Og det var ikke som i februar i år, da jeg bare kjente på et fravær av frykt og en slags skjerpethet. I stedet skjedde det et markant skifte i hodet med det samme første piercing ble satt. Det var som et trylleslag, det var som om en bryter ble slått av. All uro og flimring forsvant fra hodet, og det kjentes som en gave å få være helt stille og alvorlig og la ting skje.

Dette er det vanskelig å forklare. Og det er vanskelig å forklare følelsen av å henge i tomrommet og føle at man møter noe som er større enn en selv. Sånn var det denne gangen. Det ble nesten en slags følelse av ydmykhet. Og etter hvert ble jeg så rolig at jeg følte at jeg sovnet. Pulsen gikk ned, og jeg registrerte at det ble pratet i rommet, men jeg både hørte hva de sa og hørte det ikke. Det var som å sveve like under overflaten.

IMG_2261

Vanligvis liker jeg å være i bevegelse mens jeg henger, men denne gangen ble jeg hengende ganske stille en lang stund, og det var da jeg fikk sovefølelsen. Men så fikk jeg ny fart, og da ble jeg rykket ut av det, det var som å bråvåkne. Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men må ha sagt at det var for mye. Jeg kjente at jeg måtte henge i ro, og det med det samme. Så jeg ble bremset og holdt i hånden. Da ble jeg helt rolig igjen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg hang etter det, men i ettertid har jeg tenkt på at opplevelsen av ro kanskje ble enda dypere fordi jeg fikk kjenne kontrasten. Selv om den umiddelbare uroen var ubehagelig, var den følgende overgangen til ro så brå at det kjentes berusende. Det var som et stup fra stor høyde – ned i noe rolig. Og da var det utrolig stille der nede.

En annen interessant ting ved mandagens suspension var at smerten ikke trakk seg vekk på samme måte som den har gjort tidligere. Den var der store deler av tiden, og av og til kom den til og med i litt sterkere bølger, men jeg tror det var nettopp det som gjorde at jeg kunne oppnå en så stor ro. Når man mediterer, bruker man av og til et mantra for å holde konsentrasjonen, eller kanskje man bruker pusten som forankring – her var det smerten som ble mantraet eller forankringen. Smerten var ikke sterk, men den var klart til stede, og den gjorde at jeg kunne være på ett sted – i ro.

IMG_2260

Men det er jo altså grenser for hvor lenge en urolig sjel som jeg klarer å være i ro. Etter hvert begynte jeg å tenke på at nå begynte vel folkene fra God Morgen Norge å få lyst til å komme seg videre. Så da fikk jeg dårlig samvittighet og følte at jeg ikke at jeg kunne henge der mer. Det fikk jo være måte på å bruke opp tiden til andre, tenkte jeg. Det har jeg faktisk tenkt andre ganger også, at nå henger jeg her og tar opp plass og tid. Neste prosjekt får være at jeg prøver å legge fra meg den følelsen og heller tillate meg å være i øyeblikket og la det vare.

Screen Shot 2015-03-26 at 13.57.37

Screen Shot 2015-03-26 at 14.38.36

Screen Shot 2015-03-26 at 14.29.20

Screen Shot 2015-03-26 at 14.29.46

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.06

Screen Shot 2015-03-26 at 13.52.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.21

Screen Shot 2015-03-26 at 14.26.59

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.49

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.06

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.54

Screen Shot 2015-03-26 at 14.41.19

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.22

Screen Shot 2015-03-26 at 14.40.41

Screen Shot 2015-03-26 at 14.41.40

Screen Shot 2015-03-26 at 14.40.58

Screen Shot 2015-03-26 at 14.42.05

Screen Shot 2015-03-26 at 14.42.53

Screen Shot 2015-03-26 at 14.43.25

Screen Shot 2015-03-26 at 14.43.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.44.37

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.08

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.27

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.44

Screen Shot 2015-03-26 at 14.48.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.45.53

Screen Shot 2015-03-26 at 14.48.03

Screen Shot 2015-03-26 at 14.47.23

Screen Shot 2015-03-26 at 14.44.11

Reklamer

Første bloggomtale: «… en sjeldent god leseropplevelse …»

Etter fem anmeldelser av Slipp Hold har det nå også kommet en bloggomtale. Bloggomtaler er alltid spennende, for tonen er gjerne mer personlig enn i en profesjonell kritikk, og andre aspekter kommer frem. Mange bloggere er dessuten gode lesere.

Det er bokblogger Mari Høe på Flukten fra virkeligheten – en bokblogg som har skrevet bloggomtalen, som kan leses her.

Hun skriver dette:

Ungdomsromanen Slipp Hold av Heidi Sævareid er en sjeldent god leseropplevelse. Det er den første 2015-utgivelsen jeg ser på som en sterk kandidat til en nominasjon til neste års Bokbloggerpris.

Og dette:

Slipp Hold er forøvrig den fjerde norsk ungdomsromanen jeg leser i år, og den skiller seg ut på en positiv måte. Den desidert mest gjennomførte og solide ungdomsromanen jeg har lest så langt denne våren.

Sånt blir man jo veldig glad for som forfatter! Jeg synes også hun har fanget fint opp mange tematiske nyanser, og hun leser bredere enn å bare se på suspension-biten. I en kommentar under selve bloggteksten tilføyer hun noe jeg setter pris på å høre:

Forresten, og dette skulle jeg nevnt i teksten, sex og seksualitet er jo av og til en naturlig del av denne romaen. Det er ikke så mye av det, men det som er der er beskrevet på en måte som ikke gjør det kleint eller dumt, med mindre det er ment å skulle oppfattes slik. Slikt setter jeg pris på, misliker det sånn når noen må ha med sexscener men ikke klarer å skrive det.

Så er det til og med også en annen leser som hiver seg på og sier at sexscenene er noe av det mest naturlige hun har lest. Sånt blir jeg virkelig glad for å høre, for det er ikke lett å skrive om sex! En ting er klein og kjip sex, som det er en del av i boken, noe annet er bra sex! Det er det ikke lett å skrive om uten å bli svulstig eller pinlig. At disse leserne sier at jeg har fått det til, betyr mye for meg. Jeg er opptatt av å skrive levende og troverdig om seksualitet.

Forresten har jeg også fått enda en omtale – ikke akkurat en bloggomtale, heller ikke en anmeldelse, men en liten tekstsnutt i en round-up av utgitte ungdomsbøker i vår. Den er å finne på Ubok.no, og er ført i pennen av redaktør Nina Aalstad. Hun skriver dette:

I kategorien drama dukker det visst ofte opp bøker som er helt utenom det vanlige. Denne er definitivt noe helt for seg selv. En grunn til at den skiller seg litt ut er fordi den handler om et ganske spesielt fenomen: suspension. Hvis du er nysgjerrig på hva det er kan du lese litt på forfatterens blogg. Det jeg mener er den viktigste grunnen til at den skiller seg ut er at Heidi Sævareid skriver med et helt spesielt språk. Hun har en unik kombinasjon av skarp og sår i måten hun skriver på. Det er en bok som biter seg fast i deg, samtidig som du kommer helt inn i hovedpersonens tanker og følelser og virkelig kan gå i dybden av hvorfor hun gjør det hun gjør. Anbefales til alle som liker psykologisk gode realistiske romaner om veldig ekte mennesker.

unnamed

«… et sammensatt portrett av vår tids individualisme …»

Femte anmeldelse av Slipp Hold kom denne uken! Jeg har ventet på den en stund, med dertil hørende nervøsitet, så nå er jeg veldig lettet over at den er ute – og at den er god! Her er teksten.

Det er Gro Jørstad Nilsen som har anmeldt boken for Barnebokkritikk (der skriver de nemlig også om ungdomslitteratur), og hennes lesning går inn på tematikk som de fire andre anmelderne ikke har grepet like mye tak i. Hittil har suspension-tematikken stått i sentrum. Det er vel kanskje naturlig, ettersom avisanmeldelser ofte er ganske korte – det er jo klart at man tar fatt i det mest iøyefallende med en bok da.

Teksten på Barnebokkritikk er litt mer omfangsrik, og dermed har Jørstad Nilsen viet mer plass til å snakke om det som jeg personlig ser på som noe av det viktigste ved boken – nemlig utforskning av maktperspektiver. Hun skriver blant annet:

Det som får romanen til å gnistre er skildringen av forholdet mellom Mari og kjæresten Torger. I sin prisbelønte debutroman Spranget viste Sævareid seg som en forfatter med sjeldent god evne til å skildre hvordan maktpersoner går frem for å få kontroll. I Slipp hold fremstilles Maris kjæreste Torger som en person som tilsynelatende vil henne vel. Men indirekte bryter han henne ned og tar makten i forholdet.

Det er spennende å lese hvordan kritikeren videre tolker Mari. Hun skriver:

Mari fremstilles ikke som et offer i boken, noe som gjør den langt mer interessant enn en vanlig fortelling om dårlige kjærester. Mari er en person med et sammensatt indre, som faktisk går aktivt inn for å utslette seg selv. Man kan også tolke henne dit hen at hun mangler en fast følelse av et «jeg». Muligens er hun i en slags identitetskrise, slik man ofte opplever i overgangen fra ungdom til voksen. I Slipp hold gir Maris underlige, selvdestruktive, og ofte nærmest viljeløse adferd tyngde til hele romanen.

Interessant vinkling! Selv oppfatter jeg nok hovedpersonen min som en person med sterk vilje – tross alt bryter hun med det vante, oppsøker et uvanlig miljø, har helt klare ønsker om intense opplevelser, og gjennomfører det hun har satt seg fore. Men jeg forstår at det er mulig å lese «viljeløs» mellom linjene, for Mari har en lengsel etter en slags ultimat overgivelse, og det er en følelse man kan komme i kontakt med i suspension. Eller for den saks skyld i et seksuelt møte – dette er også tanker Mari har. Kanskje bærer det bud om noe viljeløst? Eller kanskje det like gjerne kan være slik at man kan ha et viljesterkt ønske om å overgi seg? Hvis boken min åpner for ambivalens rundt dette, synes jeg det er fint.

Ordet «selvdestruktivt» kommer selvsagt ofte opp i forbindelse med suspension, ettersom selvvalgt smerte vanligvis ikke tolkes som positivt. (Med mindre man blodtrener til Birken, trener MMA eller isbader.) Suspension er jo så visuelt slående, og det er lett å skjønne at det kan virke som meningsløs smerte. Det er heller ikke vanskelig å forstå at det vekker en viss overraskelse når beskrivelsen av et suspensionmiljø faktisk ikke har mørke undertoner.

Jørstad Nilsen skriver at suspension i boken fremstår som «en sosial og velorganisert begivenhet mer enn en hemmelig og luguber affære», og påpeker at det hele virker vel «rosenrødt». Det inntrykket kan man kanskje få hvis man forventer at det skal være mørkt? Kanskje man ikke ville tenkt slik om det var et klatremiljø som ble beskrevet? For meg er jo suspensionmiljøet ganske hverdagsliggjort nå, så det kan nesten være litt rart å bli konfrontert med synet på suspension som potensielt skummelt, men da må jeg prøve å huske tilbake på hvordan det var da jeg selv bare hadde hørt om dette. Jeg trodde jo virkelig det skulle være ganske nifst! Jeg så for meg en gjeng steintøffe folk med mørke blikk. Neida … kanskje ikke så dramatisk, men jeg hadde ikke akkurat ventet meg at det hele skulle være så … muntert og mykt. Når jeg beskriver et miljø som faktisk er slik, er det er jo klart at dette kan fremstå som «for godt til å være sant», og litterært sett skal man ofte vokte seg for fravær av konflikt. Men jeg håper andre konflikter i boken veier opp for dette!

Det som jeg synes er det fineste ved Jørstad Nilsens lesning, er hennes tolkning av suspension som noe håndfast i en tilværelse hvor alt flyter. «På jakt etter ankerfeste» lyder overskriften. En god formulering som rommer mye!

unnamed

«… nyansert og troverdig …»

Ny anmeldelse! Den fjerde i rekken så langt. Denne gangen er det Maja Troberg Djuve som har skrevet om boken min, og dommen er svært positiv. Klikk på bildene og les!

Dagbladet 1

Dagbladet 2

En viss skepsis til fenomenet suspension lar seg spore i teksten, og kritikeren tar høyde for at mange lesere nok vil kunne tenke sånn, men hun forsikrer:

Du kan trygt gripe boka, for Sævareid sørger for at rammeverket er på plass.

Og:

For mange av oss virker selvpåført smerte og kroker gjennom huden bortimot sykt. Men lesere som ikke momentant smeller igjen døra, kan likevel forstå noen av refleksjonene rundt temaet […] Ved å linke det til yoga, […], gjør hun aspekter av opplevelsen fattbar. Det handler om overvinnelse, opphevelse frihet.

Dette synes jeg er fint lest, og jeg opplever at kritikeren har grepet mye av det jeg forsøker å formidle.

I teksten forsikres det også at jeg ikke misjonerer for suspension, men at jeg vil knekke fordommer. Ja, det vil jeg! Og gjerne den typen fordommer som fikk desken til å bruke formuleringen «ekstremt miljø» i papiravisen.

Dette er faktisk noe av grunnen til at jeg valgte å skrive ungdomsbok om suspension, jeg ville pirke i engstelige holdninger, få frem fordommer der de finnes. Det eksisterer så mye angst for påvirkning av ungdom via litteratur! Som regel handler det om sex, vold og banning, suspension er jo et litt annet landskap, men tendensen er ofte at man er redd for negativ påvirkning.

Uansett – jeg synes dekningen så langt har vært veldig åpen og fin, men jeg må le litt av forsikringene om at Sævareid ikke prøver å lokke ungdommen på ville veier.

Jeg håper jo absolutt at ungdommen vil slå inn på ville veier. Gjerne med økt toleranse for ulike miljøer i bagasjen.

Suspension-prat i Ekko i P2

Denne uken var jeg på Ekko i NRK P2 og snakket om smerte og suspension. Samtalepartnere var smertepsykolog Silje Endresen Reme og lege og smerteforsker Egil Fors, som blant annet har skrevet den ypperlige boken Hva er smerte?. Dette spørsmålet var da også utgangspunkt for radiosamtalen, som kan podcastes her (se etter datoen 05/03), og høres i nettradio (i noen uker fremover) her.

Vi hadde selvfølgelig svært ulike tilnærminger til fenomenet smerte – Fors og Reme jobber jo med å hjelpe folk som opplever uønsket smerte, mens jeg altså oppsøker smerten. De har dessuten sin faglige forståelse, mens jeg bare har min erfaring. Men vi har alle et ønske om å forstå smerte, og det ble en fin samtale hvor jeg opplevde at vi alle fikk noe ut av hverandres innspill. Og personlig syntes jeg det var interessant at to smerteeksperter som er vant til å møte mennesker som tross alt ønsker å unngå smerte eller få lindret den, tar fenomenet body suspension på strak arm og i det hele tatt er langt mer positivt innstilt enn mange andre jeg snakker med.

Når man driver med noe så spesielt som body suspension, må man regne med å møte både sjokk, vantro og fordommer, og jeg har møtt både skepsis, avsky og til og med sinne. De fleste reagerer heldigvis ikke med voldsom negativitet, men det er vanlig at folk blir urolige, og derfor er det så forfriskende å møte folk med åpne sinn. Og det er vel gjerne slik at kunnskap er motgift mot fordommer.

«… original, spennende og høyst velskrevet …»

Tredje anmeldelse av Slipp Hold er ute! Egentlig var dette den andre i rekken, men det er først nå jeg får somlet meg til å legge den ut. Anmeldelsen sto på trykk i Hamar Arbeiderblad, og er skrevet av Geir Vestad.

(klikk på bildet for å lese)

11034237_10150471478009943_2800223496647085470_n

Her skal jeg ikke engang forsøke å spille blasert – jeg er rett og slett hoppende glad. Ord som dette betyr mye:

«…en ungdomsroman som kan være egnet til å vekke reaksjoner, men som også er original, spennende og høyst velskrevet om en tematikk som kanskje ikke så mange vet så mye om…»

» …selv om det er tidlig i bokåret, er det klart at dette er ei bok som vil være egnet til å vekke oppsikt. Debutantprisvinneren fra 2013 har også tatt flere skritt i riktig retning i år. Og det er ikke så mye så originalt som utgis for eldre ungdom. Her er det bare å ønske Heidi Sævareid velkommen til nok en fulltreffer.»

Og jeg liker Vestads lesning – antagelig fordi den ligger tett opptil min egen forståelse. Dette er ikke først og fremst en bok om body suspension, det er en bok om frigjøring.

Body suspension – minutt for minutt

Nå er det en uke siden jeg opplevde min fjerde body suspension i rekken. Denne opplevelsen var ganske annerledes enn de andre, ikke bare fordi jeg var mindre redd enn tidligere, men også fordi pressen var til stede. Både Dagbladet og Aftenposten var nemlig utsendt for å filme og lage sak. Her er Aftenpostens TV-innslag, og her er Dagbladets.

Tidligere har jeg hengt i såkalt Two Point Suicide (to ganger), pluss Cannonball (én gang). Denne gangen valgte jeg å henge i en positur som kalles for Crucifixion – med to kroker i ryggen og to i hver arm. Slik:

IMG_1472

Planen var egentlig å henge i Scorpion (en backbend), men jeg falt ned på en litt enklere en, i og med at pressen var der. For øvrig er aldri en suspension direkte enkel. Og spenningen blir ikke borte. Heldigvis! Det skal jo kile litt i magen før man stiger til værs etter kroker i huden. Og selv har jeg ennå ikke gjennomført en suspension hvor jeg ikke har måttet holde noen i hånden på vei opp. Det er jo ikke sikkert det er et mål i seg selv heller! Det som uansett er hevet over all tvil, er at hver suspension jeg har gjort har vært bedre enn den forrige, så om det fortsetter slik, kommer jeg nok til å eksplodere av lykke etter hvert.

Men hvordan foregår en suspension?

For det første må man kontakte Wings of Desire og melde seg på til en Suspension Sunday, som foregår i konsertsalen på Blitz. Når man så er klar for den store dagen, må man forberede seg ved å være uthvilt og sørge for å ha tilstrekkelig med næring i kroppen. Man bør unngå å ha for lavt blodsukker når man skal henge. Vann  er også viktig.

Forberedelsen til en suspension tar gjerne mer tid enn selve tiden det tar å henge. Riggingen tar for eksempel tid, særlig hvis man skal gjøre en litt komplisert suspension. Noe av spenningen er å følge med på at riggen klargjøres, og vite at man om ikke lenge skal opp ved hjelp av den!

IMG_1474

Når alt er klappet og klart, begynner prosessen med å klargjøre kroppen. Man tar plass på en benk, og huden blir desinfisert. Deretter foretas det en vurdering om hvor piercingene bør settes. Dette skjer ved hjelp av klyping i huden, og det kan kjennes ganske intenst!

IMG_1457IMG_1456

Så markeres stedene hvor huden skal pierces.

IMG_1473

Etterpå er det klart for piercing, og hvis man er som meg, er det dette man synes er nifsest. Men det er ikke verre enn at man kan være blid mens man venter på krokene.

IMG_1449

… eventuelt nervøs.

IMG_1452

Ofte er det flere piercere som samarbeider, slik at man kan få satt flere kroker på likt. Til min Crucifixion krevdes seks kroker, og jeg fikk satt tre av gangen. Før piercingene gjennomføres, blir man bedt om å puste dypt inn, og så pierces man på utpust. Det er ikke med selve krokene man pierces, de settes inn etter at piercingnålen har gått igjennom. Slik ser det ut:

Jeg skal ikke lyve, det gjør vondt idet piercingen skjer, men det er en interessant smerte, og jeg liker den. Det er en smerte som skjerper hodet. Og så er den fullstendig borte så fort krokene er inne. En merkelig følelse!

Etter piercingen trasker man ut på gulvet med kroker dinglende i huden. Vanligvis har man ikke et filmkamera presset opp i ansiktet.

IMG_1447

Man stiller seg klar og venter tålmodig mens krokene festes til tauene. Når alt er klart, blir man langsomt løftet til værs ved hjelp av et tau som en i crewet står og trekker i.

IMG_1421

Jeg valgte denne gangen å gå opp med bind for øynene, for å skjerpe konsentrasjonen og høyne følelsen av ro.

IMG_1423

IMG_1580

IMG_1422

Litt desorientert ble jeg også – jeg var for eksempel ikke sikker på hvor høyt over gulvet jeg var, og da jeg ble dyttet slik at jeg begynte å spinne, var det nesten litt vanskelig å avgjøre hva som var opp og hva som var ned. En helt unik følelse!

Men det var også utrolig fint å få av bindet for øynene. Sansene blir gjerne litt skjerpet når man er i suspension, og det var nærmest berusende å plutselig se utover rommet – fra luften. Det var som om alle farger var litt klarere.

IMG_1582

I begynnelsen av en suspension kjenner jeg gjerne på et stort alvor. Men så kicker virkelig endorfinene inn, og etter hvert kjennes det direkte gøy å være i luften. Og det blir fristende å leke seg med litt ulike stillinger (hvis man er i en positur som ikke er helt fiksert).

Det ser kanskje litt brutalt ut å svinge frem og tilbake i kroker, og mange lurer på om ikke det gjør mer vondt enn å bare henge stille. Det enkle svaret er nei – tvert om. Det er langt mer behagelig å være i bevegelse. Alt kjennes friere og lettere. Ja, kroppen kjennes faktisk lett i suspension, enda tyngdekraften vel aldri kjennes mer konkret enn når man holdes i luften etter sin egen hud.

IMG_1553

Og gjør det vondt? Det ble jeg spurt om av Dagbladets journalist mens jeg hang der oppe. Litt stressende å svare på spørsmål i en sådan stund, men svaret jeg ga ham var nei, og det var sant. For da han spurte meg, hadde det sluttet å gjøre vondt. Jeg kjente masse, men det var ikke smerte. Eller – jeg tror det var smerte, men jeg gjenkjente det ikke som smerte. Den beste måten å beskrive det på – og det finnes egentlig ingen god måte, for dette må først og fremst oppleves – er at det er INTENST. Og det gir ro. Jeg er ikke noen andre steder enn akkurat DER. Det finnes bare et NÅ. Jeg tenker ikke på noe spesielt, jeg bare ER. En suspension krever hele meg, med hud og … ikke akkurat hår, men sinn.

IMG_1572

Jeg er en person som lever mye i hodet. I suspension tvinges jeg ut av hodet. Det er en inn-i-kroppen-opplevelse. Men gjennom den intenst kroppslige opplevelsen får jeg også en helt uforlignelig følelse av sinnsro. Så jeg er visst i hodet også. Samtidig som jeg er i kroppen. Kropp og sinn blir ett. Litt yogaaktig, altså.

IMG_1583

Jeg tror jeg ble hengende i cirka tyve minutter denne gangen, det var i alle fall det jeg fikk høre etterpå. Helst ville jeg ha blitt værende lenger, men jeg ble etter hvert iskald på hendene, faktisk litt nummen, noe som visstnok kan skje når man har kroker i armene. Så da var det best å komme ned.

Det er én ting ved body suspension som jeg overhodet ikke liker, og det er å bli satt ned på bakken. Øyeblikket da draget i krokene slipper. Det søkket. Det er utrolig ubehagelig, og man føler at man veier flere tonn, eller at kroppen blir sugd så til de grader ned mot bakken at det nesten er som om den blir presset sammen. Faktisk kjennes det som om noe ikke stemmer, som om tyngdekraften er feil, for sterk. Det er som om kroppen ikke er i sitt rette element lenger. Heldigvis går følelsen relativt raskt over.

Etter endt suspension er det tid for såkalt aftercare. Krokene fjernes, sårene renses, man blir massert der krokene har sittet – for å fjerne luft under huden! – og man får på plaster. Som regel har man ikke blødd så altfor mye. (Huden leges dessuten fort – jeg dro på Krav Maga-trening allerede to dager etter, og det gikk utmerket)

IMG_1450

IMG_1554

Jeg blir gjerne veldig sprudlende når jeg er ferdig med å henge. Tvers igjennom glad. Og HØY. Nesten fjollete.

IMG_1458

Det er ganske vanlig at en slik følelse varer resten av dagen. Men så daler man jo ned på jorden etter hvert. Mandag formiddag fikk jeg akutt endorfinfall og følte meg nesten litt tom. Heldigvis balanserer sånne berg-og-dalbane-følelser seg ut etter ikke altfor lenge.

Men – jeg meldte meg selvsagt sporenstreks på til ny suspension. Da håper jeg å gjennomføre Scorpion!