Psykedeliske parallellogrammer

I’m spacing out, I’m seeing silence between leaves,
I’m seeing down, I’m seeing silence that are his

Gjett hvilken sang denne synestesireferansen kommer fra?

Antagelig er det ikke overvettes mange som vet det. Sangen kommer fra en plate utgitt for 43 år siden, og siden ga ikke denne artisten ut noe mer. Nå er hun imidlertid i gang med noe nytt. Og det er på tide. For verden gikk sannelig glipp av noe da hun lot det være med den ene platen.

7203

Linda Perhacs er såpass ukjent at den lille wikipedia-snutten om henne ikke engang oppgir når hun ble født. Men hun var ung i California på 60-tallet, og midt i hippietiden drev hun med noe så prosaisk som å jobbe som tannhelsesekretær. Men hun jobbet i Beverly Hills, og der hadde hun stadig berømtheter blant klientellet. En av dem var filmkomponisten Leonard Rosenmann, som en dag spurte henne om det virkelig bare var dette hun drev med – altså jobben på tannlegekontoret? Da bekjente hun at hun også skrev noen sanger nå og da. Rosenmann krevde fluksens å få høre noen av sangene hennes – han jobbet nemlig med prosjekter som trengte «the new hippie flavour», og dermed ga hun ham en hjemmesnekret demotape. Kun noen uker etter hadde hun kontrakt med Universal Studios.

perhacs

I dag forteller Perhacs dette i et intervju med MOJO:

I was driving home on the LA Freeway at night, and suddenly I saw this thing in the sky: moving shapes, a progression of changes, something extremely beautiful. I thought I must be going crazy. I pulled of the road and scribbled a picture of what I’d seen. I thought, my God, I’m seeing music, in the visual. I’m going to have to create this music. It’s just too amazing.

Slik ble Parallelograms til. Og Perhacs’ psykedeliske (eller rettere sagt: synestetiske) visjon tatt i betraktning – det er kanskje ikke så rart at teksten til albumets tittelspor går sånn som dette:

Paralllllel-o-gram gram
Spiralllllll-o-gram-gram
Quadrehedral
Tetrahedral
Mono-cyclo-cyber-cilia

Paralllllel-o-gram-gram
Spiralllllll-o-gram-gram
Semi para bolic
Semi metra bolic
Radio-larial-uni-cellular

Og det er vel heller ikke grunn at Perhacs’ musikk gjerne kalles for psych-folk.

Linda Perhacs er et relativt ukjent navn for mange, men hun regnes likevel som en pioner innen psych-folk. Parallelograms er et bemerkelsesverdig unikt album. Musikkkritikeren Aaron Milenski sier det slik:

PARALLELOGRAMS is the unquestioned queen of the hill of female psychedelic albums. Fans of the genre are as unanimous in their praise of this album as mainstream critics are for Joni Mitchell’s BLUE, almost to the point where it’s unthinkable that anything else can be better.

«Female psychedelic albums», ja. Typisk formulering. Men senere går han i rette med tendensen til å sammenligne alle kvinnelige folk-musikere med Joni Mitchell. Les resten av teksten her.

Selv om folk alltid vil være fristet til å sammenligne enhver kvinnelig folk-musiker med Joni Mitchell, er det å bomme litt. Det er selvsagt enkelte harmonier og løsrevne melodiføringer som bringer tankene i den retningen, og Perhacs selv har en stemme som kan minne litt om Mitchells (skjønt Perhacs synger tindrende klokkerent hele tiden, noe Mitchell ikke er kjent for å gjøre). Men arrangementene, med alle sine uventede perkusjonslyder, disharmoniske fløytetriller og instrumentaktige vokallyder, befinner seg langt unna det mitchellske universet, og langt inne i det psykedeliske. Det samme gjelder tekstene. Tittelen Parallelograms viser til forestillingen om at lyd har sitt motsvar i farge – at det auditive har sin fargeparallell. Og sånn er det jo for synestetikere som Linda Perhacs.

Det var ikke min interesse for synestesi som gjorde at jeg oppdaget henne – jeg kom over navnet hennes da jeg leste et intervju med Devendra Banhart. I løpet av de siste årene har en rekke artister oppgitt at de beundrer Perhacs og lar seg inspirere av henne – bl.a. Michael Åkerfeldt fra prog-metal-bandet Opeth, psych-folk-musikerne Julia Holter og Nite Jewel (som også bidrar på Perhacs’ nye album) og Daft Punk, som brukte hennes ‘If You Were My Man’ i filmen Electroma (2006). Linda Perhacs har altså endelig kommet til heder og verdighet nå, og Parallelograms er remastret. Den kan streames på Spotify.

Det er ingen tvil om at platen trengte en remastring – den dårlige kvaliteten på førsteutgivelsen bidro nemlig til at platen aldri slo riktig an. Men siden både Perhacs og Rosenman brukte lang tid på produksjonen, er det ingen som riktig vet hva som skjedde. Perhacs sier dette til MOJO:

«It never occurred to Leonard of I to hear the pressing before they packaged it. Well, they flattened out the sound so badly that when I first heard it I threw my copy away. I was so upset. I asked Universal to do another pressing and they refused.»

Slik ble Parallelograms glemt nesten med det samme den kom ut, men i år 2000 ble den sluppet digitalt. Da kontaktet Perhacs Universal og sa at de hadde brukt feil tape. Tre år senere kom den riktige versjonen av platen ut, og hun fikk kontakt med Devendra Banhart. Perhacs bidro som korist på Banharts Smokey Rolls Down Thunder Canyon, blant annet på ‘Freedom’.

Siden vokste interessen for henne jevnt og trutt, og nå kan vi glede oss til nytt album fra Linda Perhacs, The Soul of All Natural Things.

Et kaldt, grønt sitronsug

IMG_1517

Mandag: Mørk blå, nesten svart
Tirsdag: Kaldt grønn med anstrøk av turkis
Onsdag: Gul
Torsdag: Blågrønn, og våt – som et tøystykke som er spent ut i luften og helt vann på i midten
Fredag: Klar grønn
Lørdag: Rød
Søndag: Hvitskimrende med anstrøk av gull

Uken: En svart strek som ligger på bakken som en vei. Den går mot forsvinningspunktet, og jeg står i mandag, samtidig som jeg står et lite stykke til siden og ser på meg selv.

Januar: Oransje
Februar: Grå, med ru tekstur og noe som dirrer
Mars: Kongeblå med gule stjerner. Et sug.
April: Lysegul
Juni: Rosa og himmelblå
Juli: Rød. Noe tungt.
August: Dyplilla og dypgrønn – det går litt over i hverandre. Og det er en følelse av et strikket stoff.
September: Mørkerød
Oktober: Indigo
November: Grå og glatt, mørkere i starten og slutten
Desember: Rød med gullflekker

Året: En slak bue som går oppover på midten av året, for så å stupe nedover mot desember, som har en liten krøll på seg. Jeg står alltid i januar, og samtidig litt på siden.

1: Samme farge som en synål
2: Guloransje
3: Klar blå
4: En kjeks
5: Gul
6: Rød
7: Mørkeblå med anstrøk av fiolett
8: Grønn
9: En blank boble som henger over en gressplen
10: Oransje

Familien min:

Atle: To svarte, flate, blanke firkantbrikker som klaprer mot hverandre, nesten som kastanjetter
Nina: En synål som står på skrå
Marianne: Grønt stoff, en nese og oversiden av en hånd

En håndfull navn:

Sarah: Et grønt eller fiolett slør med prikker, og en makron
Linda: Samme form som et avlangt, glatt drops som er tvinnet i begge ender, men en annen konsistens enn et drops. Ganske tungt, og skråstilt.
Martin: Mørkeblått, blankt og hardt, lyden av en trompet
Fredrik: Brunt sausenebb, også en strikkejakke
Torgeir: Steinfarget (gråstein) i starten og gulbrunt i slutten (gjørme med strå i). Til sammen blir det et gråbrunt navn som i tillegg er et slags skjevt trapés
Mathias: Et spisst skjegg og en litt rå lukt av stein

Nei, jeg har ikke inntatt hallusinogener. Jeg har bare synestesi. Selv om det er dokumentert at visse hallusinogener som LSD og meskalin fremkaller synestesier, opptrer det altså fullstendig naturlig hos meg, og har alltid gjort det. Dermed trodde jeg lenge at alle hadde det sånn, særlig siden min mor også har farge og form på mange abstrakte begreper, men det er ikke alle som opplever denne formen for sanseblanding.

Slik definerer Store Norske Leksikon synestesi:

Synestesi, sanseopplevelse på flere sanseområder samtidig når bare ett av dem blir påvirket. En vanlig form for synestetisk opplevelse er «farget hørsel», det at en person opplever bestemte farger og/eller visuelle former når vedkommende hører musikk eller ved andre lydpåvirkninger. Andre kan ha fargeopplevelser når de ser tall eller bokstaver. F.eks. kan personen oppleve en rødfarge til bokstaven A, blåfarge til bokstaven B, osv. Synestetiske opplevelser kan variere fra person til person, men samme person rapporterer at opplevelsene er de samme fra gang til gang, også over lang tid.

Andre former for stimulering, som f.eks. smak, smerte og lukt, kan utløse synestetiske fornemmelser. Klare synestetiske opplevelser er relativt sjeldne.

Synestesi kan ses som en form for «metaforisk» opplevelse. Når vi i dagliglivet snakker om en «lys tone» eller en «kald farge», bruker vi «lys» og «kald» på tvers av forskjellige sanseområder (modaliteter). Synestetikere har klare kryssmodale opplevelser.

Wikipedia inndeler synestesi i flere kategorier. Jeg har såkalt «colored-grapheme synesthesia» og «spatial synesthesia». Den første handler om å gi farge til abstrakte begreper, mens den andre dreier seg om å systematisere ulike konsepter i en viss sekvens eller organisering som bøyes i forskjellige former. Kategorien «annet» på Wikipedia er ganske mangslungen, og jeg sogner nok til den også. Fysiske fornemmelser, særlig smerte, utløser intense fargeopplevelser hos meg.

Visse følelser gir meg også fargeopplevelser, og i tillegg smak. Når jeg inntar kunst – det være seg musikk, billedkunst eller litteratur – hender det at jeg får en limesmak på tungen, ledsaget av en syrliggrønn farge. I tillegg får jeg en fornemmelse av et slags kaldt, trekantet sug. Denne opplevelsen kan også oppstå når jeg er begeistret, eller redd på en god måte (det går an). Jeg husker godt første gang jeg ble oppmerksom på følelsen – det var da jeg leste Brødrene Løvehjerte og Jonathan beskyttet Kavring fra Katla. Nå er det grønne sitronsuget en del av følelsesregisteret mitt. Fornemmelsen fant til og med veien inn i boken min, Spranget. Slik:

Jeg husker bare at jeg var kald og rar. Og at det var godt. Følelsen var sterk, kald og syrlig, et mørkegrønt sug som jeg falt inn i etter at lyset var slukket.

Redaktøren min syntes dette var en interessant og høyst original metafor. Jeg tenkte egentlig ikke på det som en metafor da jeg skrev det – jeg skildret bare en følelse jeg kjenner godt selv.

Synestesi er i de aller fleste tilfeller berikende. Men av og til hender det at det fører til forvirring. Der jeg jobbet før, mailet jeg ofte med en Hilde og en Lisbeth. Begge navnene har en gråaktig kittfarge. Dermed gikk det av og til om hverandre.

Og i dag, da jeg skulle hente en pakke på Postkontoret, ble det rot i systemet. Jeg gikk til luken og forlangte å få hente pakke nr EM57. Den var hentet i går, fikk jeg vite. Stor oppstandelse. Mannen i luken måtte sjekke to ganger, jeg rakk å bli litt irritert (og litt paranoid – for hvem henter vel mine pakker?). Så oppdaget jeg at nummeret var EM53. For meg har 3 og 7 nesten samme farge – nyansen er ulik, men begge er blå. Det kunne jeg nesten ikke forklare til mannen i luken. Fikk pakken, heldigvis.

Jeg fortalte om dette på Facebook, og den første kommentaren mer enn antydet at jeg måtte være smågal. Nå har jeg ikke tenkt å benekte det, men det er nok ikke synestesien som gjør meg gal. Jeg er dessuten i godt selskap. På Wikipedia leser jeg:

I Prometevs bruker Aleksandr Skrjabin et clavier à lumières (fargeorgel), som spilles som et piano, men som gir farget lys i stedet for toner. Nikolaj Rimskij-Korsakov var kjent for å ha velutviklet synestesi, og Olivier Messiaen har skrevet detaljert om hvordan de ulike akkordene framtrer som farger for ham. Ludwig van Beethoven beskrev h-moll som «den svarte tonearten», og Franz Schubert så på e-moll som «en pike i hvit kjole med en rosengren på brystet».

Men hva kommer denne tilstanden egentlig av? Derom strides de lærde. En teori går ut på at alle er født slik, og at noen av oss rett og slett aldri vokser det av oss (en kombinasjon av arv og miljø). Den best evidensbaserte teorien bygger imidlertid på det som kalles for kryssaktiveringsmodellen. Det er nemlig slik at hjerneområdet som prosesserer informasjon om bokstaver og tall (bl.a. grafemer), det visuelle ord-form-området, ligger nært området som prosesserer visuell informasjon om farge. En genetisk faktor er dessuten sannsynlig – de fleste synestetikere har minst én nær slektning som også har synestesi.

articles-synesthesia-brain

Så, kjære leser – er du blant synestetikerne? Her er en test det går an å ta. Men er du synestetiker, reagerte du sannsynligvis med det samme du så mine beskrivelser av tall, ukedager og måneder – alle synestetikere har jo individuelle oppfatninger. For meg høres det for eksempel helt vilt ut når noen prøver å si at onsdag er blå. Eller at 7 er oransje, som en av mine Facebook-venner tok til orde for.

Navnene jeg listet opp i starten er forresten de som var med i dagens synestesidiskusjon på Facebook. For den ene av dem – det brune sausenebbet – har min synestesi resultert i et håndfast minne. Han er en tidligere kollega av meg, og da han giftet seg, var redaksjonens gave til ham et sausenebb med brun dekorasjon. For meg var det selvsagt litt opprivende å se ham pakke opp sausenebbet. Det skulle jo vært et helt brunt sausenebb i keramikk.

Men det lot seg altså ikke oppdrive.

B100812F1NKWOTMPY