Anmeldelse: Hundedagar

OBSERVANT OPPVEKSTSKILDRING

Hundedagar
Jippi 2015
Anja Dahle Øverbye

framside

Hundedagar er en oppvekstskildring fra nordvest-landet, lagt til tidlig 90-tall. Fortellingen kretser rundt et jentetrekløver bestående av Anne, Karianne og Mariell. Eller – trekløver og trekløver. Mest av alt er de bitre rivaler.

Allerede på første side aner man en liten ubalanse Anne og Mariell imellom. De står i skolekoret da Anne hvisker at hun holder på å besvime, kan ikke Mariell sette seg ned sammen med henne? Nei, sier Mariell kontant. Kort tid etter er stemningen likevel god, de hvisker og fjaser, de kler seg ut og skremmer turister, og man får inntrykk av at dette er et ”monogamt” og langvarig vennskap, typisk for prepubertale jenter.

”Det er sikkert lurt å treffe andre av og til?” ymter moren til Anne, hvorpå Anne svarer: ”Æsj, kvifor det?” Denne utvekslingen skjer kort tid etter at Karianne har trådt inn som forstyrrende element. Hun er litt eldre enn Mariell, som i sin tur er litt eldre enn Anne, og dette bidrar til å skyve Anne ut på sidelinjen.

Intrigene bølger frem og tilbake, konstellasjonene skifter, noe som også skjer med leserens sympati. I starten tror man kanskje at Anne er offeret – fullt så enkelt er det ikke. Det er tydelig at alle jentene har det i seg å være nådeløse. Og sårbare.

1471

Hundedagar har et stort gjenkjennelsespotensiale, spesielt for lesere som selv har opplevd å være del av intrigante jentekonstellasjoner. Den fininnstilte ondskapen som kan prege slike vennskap tas fullstendig på kornet, ikke bare i replikkene, men også i de mange nyansene i ansiktsuttrykkene. De mange nærbildene av ansikter gjør at man også fanger opp langt mer enn det som foregår på dialogplan – det kan dreie seg om et ørlite løft på et øyebryn, en liten skjevhet ved munnen. Og det er ikke bare ansiktene vi får nærbilder av – like ofte er det overkroppen, hendene eller føttene som står i fokus.

12KULside61_12830

Dahle Øverbyes bløte blyanttegninger er naivistiske, med ujevn skyggelegging, skjeve perspektiver med todimensjonalt preg, stive skikkelser og flate ansikter. Detaljene er likevel mange, og fordi det er mange pauser i teksten, der vi for eksempel får se interiører, naturlandskaper eller personer som står eller sitter stille uten å si noe, får vi rikelig med anledning til å ta inn disse detaljene. Et eksempel: I en scene klatrer Anna etter Mariell og Karianne opp en bratt knaus, men faller nesten ned fordi de slår henne i ansiktet med kvister. Da hun omsider blir sluppet opp, er hun verken sint eller opprørt, i stedet ser vi et bilde der alle tre jentene sitter på toppen av knausen og ser rolige ut. Men det er Mariell og Karianne som sitter tett sammen – dette taler sitt tydelige språk.

Tidligere har Dahle Øverbye kun tegnet i kortere formater, og tidvis bærer boken litt preg av akkurat denne bakgrunnen, i den forstand at den her og der kan bli litt for løs og episodisk. En tettere komposisjon hadde nok ført til at boken gjorde enda varigere inntrykk. Men Hundedagar er alt i alt en fin og observant oppvekstskildring fra en lovende serieskaper.

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105.

Anmeldelse: Gulosten – liv i helvete

GULOST PÅ SKRÅPLANET

Gulosten – Liv i helvete
No Comprendo 2015
Kristian Krohg-Sørensen

172313-ff44b4ce1b674a4397e38ab535ea83fb

Én gang Bastøygutt, alltid Bastøygutt!

Dette er et nøkkelutsagn i Gulosten – Liv i helvete, første bind i en historisk tuftet tegneserietrilogi om den notoriske Johannes Sigfried ”Gulosten” Andersen (1889 -1970). Han var ifølge introen på første side både ”Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker”. Det er med andre ord en fargerik skikkelse Kristian Krohg-Sørensen har valgt å portrettere i sin debut.

Handlingen starter i 1921, et knapphetens år i Norge. Gulosten er i pengeknipe, og har nettopp møtt den gamle medfangen Grisepurka, som nå har gjort seg rik på spritsmugling. Det er han som minner Gulosten på at han aldri kan kvitte seg med Bastøy-stempelet, og at han dermed like godt han begi seg ut på skråplanet. Etter litt om og men må Gulosten gi Grisepurka rett i at et streit liv ikke er for ham, og han gir seg spritsmuglingen i vold.

Hvordan det går med smuglingen får vi ikke høre om, for der slutter prologen, og vi tas med tilbake til strie ungdomsår på Bastøy, avløst av et hardt, men dog fritt liv til sjøs. Etter sjømannslivet tar Gulosten seg arbeid i Kristiania, får seg kone, barn, jobb og grei økonomi, for så å miste alt sammen på én og samme dag. Desperasjonen er komplett, men så møter han Grisepurka, og vi er tilbake til scenen i prologen. Hovedpersonen selv tenker som så:

Jeg kan jo si at det var skjebnen som innhenta meg. Men jeg valgte jo sjøl et liv på sia av loven – et liv som smugler og kjeltring.

Jeg valgte sjøl et liv i helvete.

Krohg-Sørensen er ifølge forlagsomtalen ”sykelig opptatt av historie”. Det merkes – verket er utstyrt med historiske kommentarer, litteraturliste og redegjørelse for kildebruk. Forfatteren oppgir å ha vært mest opptatt av hva Gulosten selv har fortalt i intervjuer og memoarer, og mindre av å skille mellom virkelighet og røverhistorier. Det er et godt valg å prioritere storytelling fremfor historieformidling, selv om altså dette siste også er godt på plass, med tanke på det forseggjorte rammeverket for Gulostens eskapader.

Gulosten selv fører ordet – innskutte ruter med fortellende tekst fungerer som etterpåkloke memoarer. Serien er ellers ganske teksttung, med et vell av snakke- og tankebobler (på autentisk østkantmål). Bilderutene blir dermed ganske tettpakkede, noe selve illustrasjonsstilen også besørger. Det er få tomme rom, streken er skisseaktig og løs, og det er mer skravering og skyggelegging å se enn rene svarte eller hvite flater. Dette kunne ført til et rotete helhetsinntrykk, men jeg synes tvert om at dette gir historien liv og autentisitet, for det gjenspeiler de trange forholdene man nødvendigvis levde under som fattig for hundre år siden. Ingenting i bildene oppleves som overflødig, man fryder seg snarere over alle detaljene. Det er dessuten en voldsom energi i illustrasjonene – gatebildene er spesielt flotte.

gulosten.indd

Ansiktet til Gulosten er snedig tegnet. Store, buede øyebryn gir ham et noe naivt, men også utsultet utseende, og smale, nesten hule kinn får ham til å ligne litt på Munchs Skrik-skikkelse. Han fremstår som herjet og desperat, men også som en sårbar, åpen og godhjertet mann som det er lett å ha sympati med. Ved utgangen av dette første bindet er det fortsatt Gulostens sårbarhet som er mest fremtredende, det skal bli spennende å se hvordan dette endrer seg når han virkelig havner på skråplanet i neste bind. Kristian Krohg-Sørensen har med Gulosten skapt en dynamisk skikkelse med rom for mye utvikling, og jeg gleder meg til å følge historien videre.

3991872071

Anmeldelsen sto først på trykk i NUMER 105

Anmeldelse: Kina Town

LAVMÆLT OPPVEKSTSKILDRING

Antydningens kunst dyrkes i denne historien om et barns møte med en litt for voksen verden

Kina Town
Jens K. Styve og Øyvind Lauvdahl
Jippi Forlag

CoverKinaTownWeb

Kina Town forteller historien om skilsmissebarnet Thomas, som er den eneste som blir igjen hjemme mens alle kameratene drar på sommerferie. Han fordriver tiden med å sparke ball mot veggen, kaste frisbee med seg selv, kikke på maur i forstørrelsesglass, pante flasker og kjøpe snop. Men det som ligger an til en monoton sommer, endrer seg da han tar frem forstørrelsesglasset for å leke detektiv i nabolaget. Han får nemlig et reelt oppdrag. En far i nabolaget vil at Thomas skal følge med på kona hans mens han er borte.

Utstyrt med engangskamera setter Thomas i gang overvåkningen. Etter kort tid tropper en fremmed mann opp hos nabokona, og fra andre etasje får Thomas knipset bilder av soveromsaktivitetene i det andre huset.

Thomas reagerer åpenbart på det han ser, men det vises ikke ved hjelp av store fakter, gisping eller oppsperrede øyne. I stedet står han stille og se rett fremfor seg. I neste rute ser han litt ned. Tredje rute er tom. En påfølgende nattescene viser flere bilder der han ligger i sengen – først på ryggen, så på siden, så med utstrakt arm, så ser vi ham i silhuett bakfra mens han ser på et familiebilde med mor, far og barn, så kommer et nærbilde av ansiktet hans – før en måne i en tom rute viser at han endelig sovner. Et vell av små detaljer formidles i slike stille scener. Nattescenen viser at Thomas’ tilværelse som skilsmissebarn ikke bare er enkel, og det antydes også at han tenker over hva hans oppdagelse om nabokona vil bety for datteren i den familien.

At moren til Thomas ikke bare har det lett, antydes også. Aller sterkest er kanskje en middagsscene der Thomas ber om å få gå fra bordet og vi ser moren sitte igjen på et tomt kjøkken og se ut av vinduet. En scene der mor og sønn ser på tv i hver sin ende av en treseters sofa, med et gapende tomrom i midten, er også virkningsfull.

Kina Town er en tegneserie med et klart filmatisk preg. Det finnes flere helsider med panoramautsikt, der landskapet strekker seg ut over alle rutene, mens det andre steder vises nær identiske bildeutsnitt i flere ruter, kun med minimale forandringer idet ”kameraet” zoomer inn. Stillbilder finnes det mange av. Slike bilder, samt innslag der vi for eksempel følger en frisbees glideflukt over flere ruter, gir luft og rom til historien. Mengden av ”tomme” hendelser er dessuten med på å skape et inntrykk av sommerdagene til en gutt som er alene hjemme. Ekstra fin er scenen der Thomas sparker ball mot veggen over tre sider. Et bilde der en fotball ligger forlatt på bakken, gjentas to steder – men siste gang har bakken mørknet. Det er kveld.

Dialogen er redusert til et minimum. I partiene hvor det er dialog, handler det gjerne om hverdagslige ting, som å gå ut med søppel, si hadet, lese ut et kapittel før leggetid –ting som egentlig ikke gir fremdrift, men som likevel har sin effekt, siden de lange, dialogløse partiene der det meste av dramatikken faktisk finner sted, blir desto mer mettede.

Tegningene er enkle og stiliserte, med rene, rette linjer, store flater og utstrakt bruk av svart, med sterke lysinnslag som står i kontrast til alt det mørke. Dette gir tidvis et slags film noir-preg, som står godt til historiens detektivmotiv. Personene er tegnet med ovaler til øyne, uten pupiller, og noen ganger ingen ansiktstrekk i det hele tatt. De har ingen store utslag verken når det gjelder ansiktsuttrykk eller bevegelsesmønster. Her, som i historiefortellingen, dyrkes underdrivelsen fremfor overdrivelsen.

Kina Town en historie om en voksen som gjør et ganske stort overtramp i livet til et altfor ungt menneske, men i avslutningen blir det klart at Thomas vet å sette grenser rundt sitt eget barndomsliv. Og det er ikke en trist historie om en ensom gutt. Det stedet i tegneserien som aller finest illustrerer livsgnisten hans, er scenen der han står (dyster?) i regnet og venter på en buss. Plutselig zoomer bildet inn på en padde på asfalten. I neste bilde smiler Thomas svakt under paraplyen.

Screen-Shot-2015-03-11-at-13.25.13

Stillhetene, antydningene og det sterkt stemningsfulle er med på å gjøre Kina Town til en spennende og nysgjerrighetsskapende tegneserie, som gjerne kan leses mange ganger.

Anmeldelsen sto på trykk i Numer 103.