Nerves and acceptance

It is hard to believe, but it is now almost three years since the first time I suspended. Since then I have suspended seven more times, and I have no doubt in my mind that more is to come. (Insert obvious pun about being hooked.)

The concept of body suspension is very foreign to most people, so I wrote about a few of my suspensions (Cannonball, Lotus, Crucifix, Scorpion) in the hopes of addressing he whys and hows. I also got to suspend and talk about body suspension on TV a couple of times, so I have done what I can in terms of mainstreaming in Norway… Now I live in the UK, where fewer people seem to have heard of the practice – which is why I am using English to log my latest body suspension.

img_1352

Every time I suspend, I learn something new. My first suspension taught me that A) I can do this! and B) I even enjoy this! and this opened up for a whole range of new experiences. Through body suspension I have learned to relax and let go, I have learned that I don’t have to know everything in advance, I have learned about spontaneity, I have learned about my own need for intense experiences, I have learned to trust other people on a deep level, and I have learned that I am stronger and more resilient than I thought.

I am still learning about all these things, though. Ahead of a suspension I always have to remind myself that I am (supposed to be) strong and resilient, and sometimes I have to get other people to remind me! Last Sunday I got really nervous and had to text a friend: Say something encouraging!  He responded by saying: You’re going to fly away, and the moment your feet leave the ground nothing else will matter 🙂 He was right, of course – as soon as I was pulled off the ground, I relaxed into the feeling and had a beautiful time. Afterwards I felt a bit silly for having been nervous.

I did a Crucifix Suspension – my second one, and I was planning to do something cool with my legs or at least one leg, but decided not to. My excuse was that I wanted to be able to go to jiu jitsu the next day, so the fewer scars the better … but the truth is that I was tired and felt a bit vulnerable. I simply didn’t want too suffer through too many piercings. As soon as the first hook went in, though, I realized that it wasn’t that bad, and I remembered that I actively like the sensation of the needle – that sharp, quick shock. It clears my head and gives me a rush. I still went ahead with the regular Crucifix and flew happily for 20 minutes or so.

img_1349

Everything felt great, but I grew tired quite quickly this time. I usually feel little to no pain after some time in the air – endorphins are great like that – but that doesn’t mean that the pain isn’t there. This time I could feel quite strongly that my body was in pain though my brain said otherwise. So I decided to come down before I wore myself out. Normally I like to stay up for a bit longer (except for that time when I did my Scorpion suspension), so I ended up feeling disappointed in myself. A stupid feeling, of course, but it was there nonetheless. I was happy and giddy like I always am after a suspension, but at the same time I felt like I had been weak and even a bit lazy!

So – I think my primary lesson after this suspension is that I should try to see body suspension less in the light of achievement and more in the light of experience. After all, I am not trying to prove anything, I am just there to have a good time! So I have decided that I should probably try to be a bit easier on myself. I have also decided that being a bit scared is perfectly alright and even exhilarating. Of course I have always been of that opinion, but this time I was really tested. I tried to put on a semi-brave face for my friends, but the wonderful Håvve from Wings of Desire probably saw that I was a bit more nervous than usual, so he did a silly dance and made me laugh. I ended up laughing at myself as well, and I realized that being scared is OK and not dangerous.

The other day I had talk with a friend from jiu jitsu about the stages of learning or growth. He drew on a notepad and talked about «the comfort zone, the stretch zone and the panic zone», and pointed out that real growth is to be found right at the end of the stretch zone – in other words: at the threshold of the panic zone. Eventually the stretch zone extends and pushes the «panic border» further ahead. I don’t think this applies to all types of learning – panic is after all a strong word – but it certainly applies to my experience of practicing body suspension. It even applies to how I view my writing. I can’t grow if I’m comfortable.

And that is what I will think about the next time I suspend – or indeed struggle in front of my laptop.

Vågestykke!

Jeg har lenge hatt et anstrengt forhold til backbends. Først likte jeg dem, siden jeg syntes de var enkle, men det var jo fordi jeg var hypermobil. Det tok ikke lang tid før jeg fikk vondt. I bortimot to år unngikk jeg dype backbends så godt jeg kunne, inntil jeg tok grundig fatt i problemet og gjorde dette.

Nå er jeg blitt venner med backbends. Nesten, i alle fall. Det er mest en mental greie, backbends kan gi meg følelser av panikk, klaustrofobi og pustebesvær, så jeg har fortsatt en del å overvinne! Og nå har jeg omsider tatt det som fortoner seg som det hittil største skrittet. Jeg gjennomførte en Scorpion suspension! Den så slik ut:

IMG_4576

IMG_4588

Jeg har hatt lyst til å gjøre dette nesten helt siden jeg oppdaget body suspension og fant ut at det fantes en slik positur, så etter to opplevelser med Two Point Suicide, var jeg klar for å gjennomføre en Scorpion på SusCon 2014! Bare at det var jeg ikke! Jeg trakk meg og gjorde Cannonball i stedet. Ikke et dårlig bytte, det ble en kjempefin opplevelse, men jeg var i alle fall fast bestemt på at det skulle bli Scorpion neste gang. Slik ble det ikke! Det ble Crucifixion i stedet. Og gangen etter det ble det Lotus.

Disse to siste gangene var det presse til stede, og jeg valgte bort Scorpion fordi det jeg ikke ville være stresset og engstelig på tv, men først og fremst var jeg oppriktig redd ved tanken på Scorpion! En del av frykten stammet fra en hardnakket (og feilaktig) oppfatning om at knærne er det vondeste stedet på kroppen, men mest av alt hadde det å gjøre med frykten for backbends. Og frykten for å være opp ned og ikke ha kontroll.

Vel – jeg kunne uansett ikke fortsette å trekke meg! Så på Suspension Sunday i mai skulle det skje. Heldigvis var det litteraturfestival på Lillehammer dagene før, så jeg fikk andre ting å tenke på enn å grue meg. For det gjorde jeg virkelig, og ikke bare på den spente, glade måten, slik det har vært de andre gangene. «Jeg kommer nok til å dø,» betrodde jeg folk i forkant.

Slik gikk det jo altså ikke. Og da dagen kom og jeg endelig var på plass på Blitz, følte jeg meg ganske mye roligere med det samme. Men jeg skal ikke påstå at jeg var på mitt mest zen! Jeg var for eksempel ganske nervøs med tanke på hvordan de tenkte å få meg opp i luften. Skrekken var å bli trukket langsomt opp etter knærne. Men det slapp jeg, for det viste seg at jeg kunne gå opp fra hodestående. Det ga en trygg følelse, siden jeg trives og føler meg bunnsolid i hodestående.

Jeg har faktisk aldri opplevd å falle i hodestående – denne gangen var jeg likevel redd for å gjøre det, i og med at jeg hadde seks kroker i kroppen og følte meg litt skjelven (og klam i hendene!). Men jeg ble holdt i anklene mens krokene ble festet til riggen, og det kjentes betryggende!

IMG_4698

Overgangen fra å ha vekt på bakken til å henge fritt i luften har alltid vært utfordrende for meg. Jeg har en venninne som elsker akkurat den delen av en suspension – slik har ikke jeg det. Jeg vil bare opp, opp, opp, ha det overstått. Med en gang jeg slipper bakken, kan jeg puste fritt og nyte opplevelsen. Og da kommer også følelsen av eufori.

IMG_4586

IMG_4591

Iveren etter å komme raskest mulig opp førte til at jeg ba om å få ryggen trukket mer opp enn det som trolig var lurt. Jeg så for meg at jeg skulle komme meg fortere opp på den måten, men i stedet ble jeg trukket dypere inn i backbend. Dermed ble jeg faktisk hengende i tilnærmet 90 graders vinkel i korsryggen. Slik så det ut:

Denne ganske intense stillingen gjorde at jeg ikke klarte å slappe helt av, men det hadde jeg vel heller ikke forventet. Jeg gjorde Scorpion aller mest som et vågestykke, fordi jeg ønsket å mestre noe jeg egentlig var redd for. Den meditative sinnsstemningen som har preget de forrige gangene, uteble denne gangen, og jeg ble bare hengende i ti minutter. (Ett minutt, trodde jeg selv, for jeg mister gjerne tidsbegrepet når jeg henger i kroker) Men det gjorde ikke noe – for jeg hadde gjennomført noe jeg nesten ikke trodde jeg kom til å få til!

Turen ned mot gulvet igjen var ganske nifs. Jeg er ikke sikker på hva som skjedde, men jeg tror det ene benet mitt glapp litt idet de skulle kutte meg ned – eller så bare følte jeg det sånn! Det var en slags følelse av å falle tre meter rett ned – i backbend. Riktig så dramatisk var det jo ikke, men jeg ga nok fra meg et ikke særlig ærefullt hvin. Og så ble jeg liggende på magen med bena i spenn mens jeg skalv på hendene. Men jeg var likevel så glad!

Denne gangen blødde jeg mer enn jeg har gjort de andre gangene – blodet rant faktisk, og jeg tråkket i noe av det og måtte få på meg plastposer på føttene for ikke å sette fra meg blodspor overalt. De var ganske glatte og vanskelige, og i tillegg hadde jeg jo kroker i knærne som gjorde det enda mer vrient å gå normalt, så jeg stavret til aftercare som en 80-årig pingvin med spjelkede ben og filttøfler.

IMG_5014

IMG_5013

IMG_5015

IMG_4587

Sjelden har jeg vel vært så lettet over å være fremme ved aftercare! Og jeg tenkte for meg selv at nå trenger jeg ikke å gjøre Scorpion flere ganger. Men … nå har dagene gått, og jeg må innrømme at jeg allerede har begynt å vurdere å gjøre den på nytt. Denne posituren har visst ikke helt sluppet taket i meg ennå!

Allerede om en drøy måned er det tid for Oslo SusCon, jeg tror ikke det blir Scorpion da! Kanskje noe annet jeg aldri har prøvd før? Neste bøyg for meg er å ha kroker i magen (grøss) eller brystkassen (grøss). Jeg må innrømme at det ikke virker som et sannsynlig scenario, men det trodde jeg jo en gang også om suspension i seg selv! Så hvem vet?

Forresten, om denne litt overspente skidringen av en skummel suspension ikke virket altfor avskrekkende, så er det altså mulig for nysgjerrige å ta en sniktitt inn i suspension-verdenen i juli. Oslo SusCon åpner nemlig dørene 22. juli mellom kl 15 og 20. Ta gjerne turen dit! Det var der jeg første gang bivånet suspension – og etter det har jeg ikke sett meg tilbake.

IMG_4589

Ti kroker og TV

Morgenen våren ble satt på vent og hele Oslo gikk i stå på grunn av kraftig snøvær, var dagen jeg skulle gjøre min debut i God Morgen Norge. Mot alle odds kom jeg meg frem i snøkaoset, det samme gjorde Håvve Fjell fra Wings of Desire, for vi var der for å snakke om body suspension. Et tema jeg kjenner meg ganske sikker på at ikke har vært tatt opp i God Morgen Norge før!

IMG_2390

Utgangspunktet var Slipp Hold, men aller mest var dette et innslag om hva body suspension er. Mandag morgen ble det laget en reportasje fra Blitz, der Wings of Desire arrangerte en suspension for meg. I går ble reportasjen vist på God Morgen Norge, og så ble det litt prat live i studio etterpå. Dessverre må man være abonnent på Sumo for å få sett innslaget (jeg opprettet et ukesabonnement for å få sett innslaget), men om man er det, kan man altså gå inn her og kikke. Nedenfor teksten her har jeg dessuten lagt en remse med screenshots.

For meg var opplevelsen på mandag min femte suspension i rekken. Denne gangen valgte jeg å gjøre en såkalt Lotus.

IMG_2259

Dette er jo ikke lotus bokstavelig talt, snarere skredderstilling. Eller Sukhasana, for å ty til sanskrit. En annen gang vil jeg nok prøve full lotus! Og jeg gleder meg allerede, for denne måten å henge på ga mersmak. Dette er andre gang jeg henger i en sittende stilling, og det kan kjennes som om jeg liker det bedre. Da slipper jeg å kjempe med meg selv for å gi slipp på gulvet, slik jeg gjør når jeg går opp fra stående.

Jeg har tidligere sagt at jeg hver suspension jeg har gjort har vært bedre enn den forrige. Det later til å fortsette sånn! Dette var den fineste suspension-opplevelsen så langt, og det føles litt som om jeg stadig trenger dypere ned i hva dette handler om for meg. Da jeg hang for første gang i januar 2014, var det fantastisk (en førstegangsopplevelse har jo noe eget ved seg), men i etterkant kjennes det som om jeg skrapte i overflaten, og nå, et drøyt år senere, har mange flere lag blitt avdekket. Jeg kjenner meg sikker på at det er flere oppdagelser i vente.

Den største endringen som har skjedd langt, tror jeg har å gjøre med en slags forståelse for flere nyanser av smerte. Jeg merker at jeg har vanskelig for å sette ord på det, og når noen spør meg om det gjør vondt, slik som på programmet i går, så har jeg det med å svare på en måte som egentlig er kraftig forenklet. Jeg har gjerne ikke mye tid til å forklare, og så sier jeg at det ikke gjør så vondt som det ser ut til. Og det er jo til dels sant, av og til helt sant, i alle fall for min del. Jeg opplever virkelig øyeblikk eller lange stunder hvor jeg kjenner etter, leter etter smerten, uten å finne den.

MEN: Det er jo ikke hele bildet. Kanskje det til og med er et skjevt bilde. Kanskje det er noe jeg sier for å berolige folk? Folk trenger mye beroligelse. Det kjennes enklere å si at «nei, det gjør ikke så vondt» enn å forklare hvor rolig jeg blir av smerte. Når jeg ofte ikke kjenner smerten, så har det nok mest å gjøre med at jeg har funnet en måte å ta den imot på, enten jeg går inn i den eller lar den passere forbi meg. Den skremmer meg ikke slik den en gang gjorde.

Jeg husker i sommer da jeg skulle gjøre min første Cannonball. Det første dragene i krokene i knærne gjorde overraskende vondt, det ga meg panikk et lite øyeblikk, og jeg ba om å få krokene ut, slik at jeg kunne gjøre en enkel Suicide suspension i stedet. Heldigvis ble jeg overtalt til å gjennomføre, og jeg fant roen fort da jeg først kom opp. Men jeg husket på den opplevelsen da jeg kjente det første draget i krokene i bena nå på mandag. Den samme raske smerten kom, men det gjorde ikke panikken. Tvert om! Jeg ble enda roligere. For nå gir smerten beskjed om noe annet enn at jeg er i fare. Den sier: «Nå skal du være her.»

På reportasjen hører man meg si at «etter piercingene er det verste over». Jeg har tenkt litt på det i etterkant. Er det egentlig sånn det føles? Det er jo dette som er «vondest», men jeg har innsett at det er nettopp det som gjør det så fint. De første par gangene jeg opplevde å bli piercet, kjentes det i noen sekunder som om det skjedde noe jeg måtte forsvare meg mot, som om kroppen ble utsatt for angrep. Det var en superrask følelse, og like etterpå var jeg lettet og glad, men jeg måtte altså innom fryktreaksjonen, den følelsen hvor alt stivner litt. Nå er det annerledes. Jeg føler meg trygg.

På mandag skulle jeg ha ti kroker i kroppen, tre i hvert ben og fire i ryggen, og de skulle settes inn tre og tre av gangen, pluss en fjerde gang med en enkeltkrok. Men det var ingen følelse av å bli angrepet fire ganger, slik det sikkert ville kjentes som i januar i fjor. Og det var ikke som i februar i år, da jeg bare kjente på et fravær av frykt og en slags skjerpethet. I stedet skjedde det et markant skifte i hodet med det samme første piercing ble satt. Det var som et trylleslag, det var som om en bryter ble slått av. All uro og flimring forsvant fra hodet, og det kjentes som en gave å få være helt stille og alvorlig og la ting skje.

Dette er det vanskelig å forklare. Og det er vanskelig å forklare følelsen av å henge i tomrommet og føle at man møter noe som er større enn en selv. Sånn var det denne gangen. Det ble nesten en slags følelse av ydmykhet. Og etter hvert ble jeg så rolig at jeg følte at jeg sovnet. Pulsen gikk ned, og jeg registrerte at det ble pratet i rommet, men jeg både hørte hva de sa og hørte det ikke. Det var som å sveve like under overflaten.

IMG_2261

Vanligvis liker jeg å være i bevegelse mens jeg henger, men denne gangen ble jeg hengende ganske stille en lang stund, og det var da jeg fikk sovefølelsen. Men så fikk jeg ny fart, og da ble jeg rykket ut av det, det var som å bråvåkne. Jeg husker ikke helt hva jeg sa, men må ha sagt at det var for mye. Jeg kjente at jeg måtte henge i ro, og det med det samme. Så jeg ble bremset og holdt i hånden. Da ble jeg helt rolig igjen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg hang etter det, men i ettertid har jeg tenkt på at opplevelsen av ro kanskje ble enda dypere fordi jeg fikk kjenne kontrasten. Selv om den umiddelbare uroen var ubehagelig, var den følgende overgangen til ro så brå at det kjentes berusende. Det var som et stup fra stor høyde – ned i noe rolig. Og da var det utrolig stille der nede.

En annen interessant ting ved mandagens suspension var at smerten ikke trakk seg vekk på samme måte som den har gjort tidligere. Den var der store deler av tiden, og av og til kom den til og med i litt sterkere bølger, men jeg tror det var nettopp det som gjorde at jeg kunne oppnå en så stor ro. Når man mediterer, bruker man av og til et mantra for å holde konsentrasjonen, eller kanskje man bruker pusten som forankring – her var det smerten som ble mantraet eller forankringen. Smerten var ikke sterk, men den var klart til stede, og den gjorde at jeg kunne være på ett sted – i ro.

IMG_2260

Men det er jo altså grenser for hvor lenge en urolig sjel som jeg klarer å være i ro. Etter hvert begynte jeg å tenke på at nå begynte vel folkene fra God Morgen Norge å få lyst til å komme seg videre. Så da fikk jeg dårlig samvittighet og følte at jeg ikke at jeg kunne henge der mer. Det fikk jo være måte på å bruke opp tiden til andre, tenkte jeg. Det har jeg faktisk tenkt andre ganger også, at nå henger jeg her og tar opp plass og tid. Neste prosjekt får være at jeg prøver å legge fra meg den følelsen og heller tillate meg å være i øyeblikket og la det vare.

Screen Shot 2015-03-26 at 13.57.37

Screen Shot 2015-03-26 at 14.38.36

Screen Shot 2015-03-26 at 14.29.20

Screen Shot 2015-03-26 at 14.29.46

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.06

Screen Shot 2015-03-26 at 13.52.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.21

Screen Shot 2015-03-26 at 14.26.59

Screen Shot 2015-03-26 at 14.30.49

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.06

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.54

Screen Shot 2015-03-26 at 14.41.19

Screen Shot 2015-03-26 at 14.39.22

Screen Shot 2015-03-26 at 14.40.41

Screen Shot 2015-03-26 at 14.41.40

Screen Shot 2015-03-26 at 14.40.58

Screen Shot 2015-03-26 at 14.42.05

Screen Shot 2015-03-26 at 14.42.53

Screen Shot 2015-03-26 at 14.43.25

Screen Shot 2015-03-26 at 14.43.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.44.37

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.08

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.27

Screen Shot 2015-03-26 at 14.46.44

Screen Shot 2015-03-26 at 14.48.43

Screen Shot 2015-03-26 at 14.45.53

Screen Shot 2015-03-26 at 14.48.03

Screen Shot 2015-03-26 at 14.47.23

Screen Shot 2015-03-26 at 14.44.11