Hodestående – trinn for trinn

Det er ingenting jeg liker bedre enn å være opp ned. Hvis jeg har en favorittpositur i yoga, er det kanskje hodestående. Hodestående kalles da også for «kongen av alle positurer».

Sanskritnavnet på hodestående er Śīrṣāsana. Śīrṣa (शीर्ष) betyr «hode», Āsana (आसन) betyr «positur». Man gjør gjerne Śīrṣāsana i slutten av en yogaøkt.

Hodestående sies å ha mange fordeler, blant annet disse:

– Styrker kjernemuskulaturen
– Styrker balansen
– Øker blodtilførselen til hjernen
– Stimulerer lymfedrenasjen
– Motvirker ødemer
– Stimulerer hypotalamus, hypofysen og binyrene
– Stimulerer fordøyelsen

Det er nok ikke alle som er like vitenskapelig belagt, for å si det mildt (slik er det med en del yogaøvelser) men det er i alle fall hevet over enhver tvil at man får sterkere kjernemuskulatur og bedre balanse. Personlig føler jeg økt velvære i hele kroppen, også i magen, så kanskje det hjelper på fordøyelsen? Uansett er det veldig forfriskende å stå på hodet. For meg er det som en reset-knapp. Går det tregt i skrivingen, pleier jeg å stille meg på hodet. Det hjelper å se verden opp ned!

Men hodestående kan være vanskelig å mestre i starten. Hodestående krever styrke i både armer, skuldre, rygg, lår og kjernemuskulatur. Det det ikke krever, er en vegg. Det siste man bør gjøre når man øver på hodestående, er å sparke seg opp langs veggen. Dette kan være svært skadelig for nakken, og dessuten legger man seg til en dårlig vane. Man kan gjerne øve på hodestående med en vegg i nærheten, slik at man vet at veggen er der om man skulle tippe over, men man skal ALDRI bruke veggen som hjelp.

Slik går man frem – trinn for trinn:

Man starter ved å ligge på kne og å måle avstanden mellom albuene. Man skal kunne gripe rundt begge albuene.

IMG_6245

Deretter lar man albuene bli hvor de er, og så fletter man fingrene foran seg og former en skål.

IMG_6246

Man lar hendene støtte om hodet, slik at bakhodet og litt av vekten presser inn i hendene. Så går man opp på tå. Pannen berører gulvet, men man skal aldri støtte seg på pannen. Det viktigste er dessuten å la skuldrene og underarmene bære vekten, så her må man være sterk i skuldrene. Det er avgjørende å unngå å synke sammen – nakken skal strekkes og avstanden mellom skuldrene forlenges. De må aldri trekkes opp mot ørene.

IMG_6247

Man lister seg på tå fremover og fremover, samtidig som hoftene skyves frem over hodet. Man skal få en svakt skrå vinkel i ryggen. Her er det essensielt å ikke krumme den.

IMG_6248

Etter hvert vil man kjenne at vekten i tærne avtar, og da er man klar til å gå opp med bøyde knær. Ryggen skal nå være loddrett, eller med svakt overheng.

IMG_6251

Selv foretrekker jeg å gå opp med rette ben. Dette krever mer styrke i kjernemuskulaturen, men man får bedre kontroll. Magen strammes, Uddiyana Bandha aktiveres, og bena svinges kontrollert opp på innpust. Har man bøyde knær, rettes bena langsomt ut.

IMG_6249

Hele tiden må man passe på plasseringen av hoftene. Etter hvert som man kommer høyere opp, må man trekke hoftene tilbake for å unngå overbalanse.

IMG_6250

Når man er helt oppe, plasseres hoftene i nøytral posisjon, magen strammes og lårene presses sammen. Føttene strekkes, og man kan enten pointe tærne eller strekke føttene med fleksede tær.

IMG_4625

Fire stadier på vei opp.

IMG_6252

Så snart balansen er på plass og muskelstyrken er oppøvet, er det egentlig ikke så anstrengende å holde seg oppe. Etter hvert som man blir kjent med kroppens senter og tyngdepunkt, lærer man seg hvordan man anvender hoftene for å holde balansen, og da blir det etter hvert ganske mye morsomt man kan gjøre!

IMG_2805

Sexy Sadie

Sexy Sadie, what have you done?
You made a fool of everyone
You made a fool of everyone
Sexy Sadie, oh, what have you done?

Sexy Sadie, you broke the rules
You laid it down for all to see
You laid it down for all to see
Sexy Sadie, oh, you broke the rules

Det synger John Lennon i en sang som opprinnelig het «Maharishi». Den handler nemlig ikke om en sexy dame – sangen er et oppgjør med kjendisguruen Maharishi Mahesh Yogi. Beatles var blant Maharishis mange disipler i 1967, men brøt ganske raskt med ham. Ringo Starr først, deretter Paul McCartney, og til slutt George Harrison og John Lennon. Slik fortelles det om episoden som utløste de to sistnevntes brudd med guruen:

After five weeks, amid mounting mutterings that the Maharishi was a publicity-seeker with an unhealthy interest in meditating in close proximity to the Farrow sisters, Paul McCartney followed the drummer back to London.

That left John and George, always the most receptive (or gullible?) among the guru’s pupils.

In an episode now etched in Beatle folklore, however, they, too, packed their bags in disgust after Mia Farrow fled the Maharishi’s cave in tears, claiming that the supposedly celibate swami had grabbed her in his hairy arms and tried to make advances towards her.

«Boys! Boys! What’s wrong? Why are you leaving?» the Maharishi is said to have shouted after them.
«If you’re so f*****g cosmic, you’ll know,» came Lennon’s withering reply.

Les resten av artikkelen her.

67_beatles_maharishi-mahesh_yogi_002

Grunnen til at jeg trekker opp denne historien, er at jeg har innsett av min egen yogalærer er litt av en Maharishi. Han er jo ikke akkurat en skikkelse på størrelse med hippieguruen, for å si det mildt, men fellestrekkene er mange: Oppblåst selvbilde, løgn, økonomisk lureri og sextrakassering. Læreren min har kanskje spart seg det meste av pseudospiritualiteten, men hans tro på sin egen versjon av yoga har antatt religiøse dimensjoner.

Folk som kjenner meg, og folk som har fulgt bloggen min, vil nok bli ganske overrasket over det jeg sier nå. Jeg har vært en hengiven elev av denne læreren i lang tid – jeg har ansett ham som min viktigste lærer. Men det har vært sider ved ham jeg ikke har sett. Sider som ikke bare er riper i lakken – her snakker vi om manipulasjon, aggresjon, slibrigheter og økonomisk lureri.

Så hvorfor har jeg ikke skjønt det før nå? I etterpåklokskapens lys ser jeg at faresignalene har vært mange. Det vet jeg at andre også tenker når det gjelder ham. Jeg tenker på linjen «you made a fool of everyone». Vi er mange som har elsket denne læreren.

La meg ta det fra begynnelsen.

For snaue tre år siden møtte jeg læreren. Jeg var et misfornøyd Elixia-medlem, men bestemte meg for å prøve yoga, siden jeg likevel var medlem med bindingstid. Yoga hadde jeg prøvd før, men det var kjedelig, så jeg valgte hans time fordi jeg hadde sett gjennom salvinduet at det ikke bare dreide seg om å sitte og puste mens man følte på sin indre regnbue.

Jeg angret ikke – timen var fantastisk. Den var utfordrende – jeg skjønte jeg hadde mye å lære, men samtidig var dette noe jeg merket at jeg mestret. Dette ville jeg fortsette med! Idet jeg passerte ham på vei ut, bemerket han at jeg var ny. Jeg sa ja, takket for timen, og sa at jeg absolutt skulle komme tilbake. Was this your first time? You’re good. You should come and work with me.

Og slik startet det, med ukentlige privattimer. Samtidig sluttet jeg på Elixia så fort jeg kunne, og begynte å gå på Presence Yoga på Bislett, hvor han underviste. Kombinasjonen av privatundervisning, klasser og daglig egentrening gjorde at jeg lærte raskt og mye, og jeg var hektet (slik jeg fortsatt er i dag). Han var en fantastisk lærer, og alle som kjenner meg så den positive endringen jeg gjennomgikk.

Jeg følte meg fullstendig lost da han dro fra Norge i mars i år. Hvordan skulle jeg klare meg uten ham? Heldigvis har han ringt meg på skype minst to ganger i uken helt til nå.

Men nå blir det ingen flere skypesamtaler.

Læreren min er kanskje svært dyktig, men han er også en ulv i fåreklær.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en reise til Thailand. Meningen var at jeg skulle være borte til 6. januar og gjennomgå mer teacher training, men slik ble det ikke. Nå er jeg hjemme i Norge igjen – temmelig sliten, men lettet over at det hele er over.

Jeg landet i Bangkok 5. desember, og overnattet en natt på flyplasshotellet. Morgenen etter fikk jeg en begeistret telefon. Heids – you’re here!!!

Så avtalte vi hvor vi skulle møtes i Ao Nang senere på dagen. You’ll meet my little girlfriend, sa han plutselig. ”Girlfriend”? Henne hadde jeg ikke hørt om før. Det viste seg at hun ikke var nyervervet – han plukket henne opp på Maldivene i mars. Da hadde han aldri møtt henne før, men han hadde møtt hennes kusine. Kusinen formidlet kontakt, og den nåværende kjæresten – la oss kalle henne Masha – fløy fra Russland for å møte ham. Hun har nå vært med ham overalt siden da. My little assistant, sa han i telefonen.

Jeg stusset. Jeg hadde aldri hørt om henne før, til tross for alle skypesamtalene. Nå må jo folk få lov til å finne kjærligheten. Men jeg så for meg at det ville bli en høyst uprofesjonell blanding av undervisning og privatliv. Og dessuten – «little»? «Assistant»?

Vel – jeg kunne jo ikke akkurat snu, selv om dette begynte å virke temmelig pussig, så jeg fløy til Krabi og tok taxi til Ao Nang, hvor jeg ble møtt av læreren og en forsagt dame på min egen alder (her kan det skytes inn at Anthony er i midten av femtiårene).

Vi tok en longtail boat ut til Tonsai, som ligger kilt inn mellom høye klipper, og ankom like før fjære. Så vandret vi en god stund oppover i jungelen til bungalowen læreren hadde holdt av til meg – den lå like nedenfor hans og Mashas, og like ved yogastudioet. Læreren hadde ordnet med en ekstra god pris for meg, sa han, på den betingelse at jeg betalte alt ved ankomst. (Dette har ført til at jeg har tapt alle de pengene nå, og jeg mistenker at læreren bruker bungalowen. Han påstår han ikke gjør det, men han sa følgende til meg i den siste samtalen vi hadde: I didn’t tell them you were leaving. So I’m just keeping the bungalow.)

IMG_3865

unnamed

Under middagen den kvelden la læreren min ut om sin tid som lærer for Shakira på Jamaica. Kjent stoff for meg, og sikkert for Masha også, men han husker aldri spesielt godt hva han har fortalt om før. (Han har i det hele påfallende dårlig hukommelse, og jeg lurer på om daglig marihuanarøyking har med dette å gjøre) Han fortalte også om da han var lærer for en pornoregissør and a bunch of prostitutes i USA (mye porno i hans liv – han lærte i sin tid ashtanga av en fyr som var både yogalærer og eier av en ”girly bar” i Thailand), da han stadig ble invitert på fester hvor det ikke bare ble danset, for å si det på den måten. People were screwing against the walls! sa han, og fortalte gledesstrålende om the couple who did it doggy style in the driveway. Videre la han ut om at Norge hadde de mest promiskuøse menneskene i verden. Selv foretrakk han å holde seg til en om gangen, men gjett om det gikk for seg! Han gliste til Masha på den andre siden av bordet.

Jeg har ledd bort denne mannens slibrigheter før. Som for eksempel I have the best job – I spend the day looking down cleavages! (mens jeg har stått i chaturanga) Eller Your body is perfect for massage. Ja, for jeg fikk massasje av ham – noe jeg tenkte var greit fordi jeg visste at det er en viktig del av både ayurveda og yoga, og fordi massasje virkelig hjalp mot skader og vondter og bidro til å myke opp musklene og få meg raskt inn i nye positurer. I have the best job – working to get girls’ feet behind their head! Uansett, jeg har tenkt at han bare er en sleivete, men harmløs fyr. Jeg tror (håper) imidlertid at jeg hadde reagert dersom jeg visste det jeg fikk vite i går av en annen av hans elever – nemlig at han en gang sa til henne: Heids has a new boyfriend. That’s good for her – lots of sex!

Tilbake til Tonsai. Han refererte til sitt aktive sexliv med Masha mer enn én gang. Interessant informasjon å ha med seg, med tanke på at Masha helst trente i kort trøye og hipster-stringtruse.

Neste dag startet yogaen. To elever hadde møtt opp .(Læreren min var ikke fornøyd med oppmøtet, og var en tordensky etter timen.)

Jeg og Masha ble plassert på en plattform litt bak – meningen var at jeg skulle følge med på hva som foregikk – altså observere undervisingen. Mens timen gikk sin gang, begynte jeg å lure på om dette var alt teacher trainingen skulle bestå av. At jeg observerte ham undervise. Det er jo ikke mye til kurs, tross alt. Og ikke verdt 20 000 kroner for et treukers kurs. En helt urimelig sum, innser jeg i dag, men siden en jeg kjenner betalte omtrent det samme for sitt teacher training-kurs med YogaWorks, tenkte jeg at det var verdt det. Jeg skulle jo tross alt få privatundervisning.

Jeg prøvde å spørre om hvordan han egentlig hadde tenkt å legge opp denne teacher trainingen – alt jeg visste var jo timeplanen for klassene han ville holde for folk i Tonsai. Seks klokketimer totalt. Hvordan skulle det bli tid til å undervise meg? Han svarte at vi skulle ta alt det der senere.

På tre dager ble jeg ikke noe klokere. Klassene gikk sin gang, skjønt det kom ikke så mange. Han var rasende. (Masha betrodde meg at han selvmedisinerte seg selv med alkohol om kveldene (dette kom vel i tillegg til den daglige røykingen av marihuana), og at han ikke var til å være i hus med.) Han satte Masha og meg i arbeid med å dele ut flyere med timeplan. Han ville at vi skulle finne noen som kunne printe ut nye flyere. Da vi antydet at vi neppe kom til å finne det, ble han irritert og beordret oss til å sette i gang med det likevel. Selvsagt fant vi ikke noen med printer.

unnamed

Det var ikke første gang han ble irritert på meg. Alt på første hele dag i Tonsai måtte jeg til Ao Nang for å finne et middel mot tett øre på apoteket. Han hadde anbefalt ørelysterapi (doctors are no good), men da jeg likevel dro, så han sitt snitt til å sende meg ut på noen ærender (her vil jeg skyte inn at jeg hadde med en god del utstyr fra Norge til ham – det har jeg ikke fått penger for), noe som sendte meg rundt på en ganske lang tur i byen. Jeg trengte også å sjekke en jobbmail, så jeg bestemte meg for å gjøre det og spise lunsj (og kjøle meg ned) før jeg dro ut igjen. Det nærmet seg tid for workshop i Tonsai, så jeg tekstet for å si at jeg ikke ville rekke den. Kort tid tidligere hadde han tross alt ringt og sagt at jeg måtte ta tiden jeg trengte, og han visste jo at jeg hadde måttet vente i to stive timer på båt i Tonsai. Dessuten var jo dette kun en av mange workshops.

Da ringte han. Jeg måtte skynde meg til Tonsai igjen! Nå! Jeg prøvde å forklare at jeg fortsatt hadde ærender igjen, blant annet en jobbmail, men han avbrøt. You haven’t consulted me! E-mails aren’t important! Get your priorities right! Get here now! Don’t be late!

Så jeg måtte gå uten lunsj, løpe til stranden og hoppe på en båt, spurte opp til bungalowen og skifte, og halse til studioet. Nå var jeg svimmel på grunn av varmen, og fordi jeg ikke hadde rukket å spise siden halv ni. Vann hadde jeg heller ikke rukket å kjøpe. Klokken var 15, og workshopen skulle vare i to timer. Det viste seg at den varte i tre (til de fremmøtte nybegynnernes fortvilelse), og på slutten så jeg nesten dobbelt. Jeg silsvettet og skled på matten, og fikk kjeft av læreren etter klassen fordi jeg ikke hadde bra nok matte med meg. Han benyttet også anledningen til å surmule, for n’te gang, over at jeg ikke hadde tatt med meg hans ti kilo tunge matte fra Norge, noe han hadde kommandert meg til, men som ikke gikk, med tanke på vekten.

Fordi jeg ikke hadde fått sendt jobbmailen i Ao Nang, og trengte desinfeksjonsmiddel og aloe vera (betente vannblemmer og insektsstikk) bestemte jeg meg for å neste dag dra over til Railay sammen med en jente jeg hadde blitt kjent med. Der er det nemlig både strøm og pålitelig wifi. Vi avtalte å dra ved lunsjtider. Men da jeg sa det til læreren min samme morgen, ble han sint. You can’t. I’ve got plans for you. We’ve got an ashtanga class. Da jeg innvendte at han ikke hadde nevnt noe om dette tidligere, og at jeg med vilje hadde lagt avtalen til et tidsrom hvor det ifølge den trykte timeplanen ikke var klasser, sa han at han hadde alltid hadde en dagsplan i hodet. Jeg måtte konsultere ham i alle bevegelser. That’s the priority. You always ask me when you wanna do something. Da jeg ytret forbauselse over at han ikke hadde sagt noe før, gjentok han at det var derfor jeg alltid måtte be ham om lov. Så ga han meg under tvil lov til å dra, samt noen ærender å gjennomføre i Railay. Masha ble med – det var tydelig at hun trengte fri.

Turen gjennom jungelen var bratt, lang og varm, og klassen neste morgen var nesten umulig å komme seg igjennom. Jeg var svimmel og kvalm, kroppen hadde hovnet opp, det prikket i hender og føtter, svetten silte konstant, og jeg fikk knivskarp hodepine hver gang jeg tittet oppover (det hadde jeg hatt i noen dager, men ifølge læreren min var det ingenting å engste seg over. Just don’t look up.) Jeg ba om å få slippe ettermiddagens time – da sa han ja, og anklaget meg for å ha presset meg selv for hardt. Vanskelig å få det til å henge sammen med hans kommando om å delta i hver klasse, og you need to get more height in your jumps.

På kvelden satte han seg ned med meg og forklarte meg at slik var Thailand – dette var en god lærepenge for meg. Han var slett ikke overrasket over at jeg hadde det tøft. Alt det hadde han forventet. Dessuten betrodde han meg at han hadde problemer i blant, han også, men i motsetning til meg: I just deal with them. Det viktige var at jeg hele tiden holdt ham orientert om alt. Han var der for å hjelpe meg. Så sa han at det han hadde gjort de siste dagene, var å observere meg. Nå kunne vi begynne å vurdere hvordan teacher trainingen skulle legges opp. Kanskje jeg kunne undervise Masha? Kanskje jeg kunne se på mens han underviste Masha? Jeg kunne trene på å gjøre fysiske justeringer på ham. Heaps of stuff we can do!

Det var tydelig at han ikke hadde noen plan.

Dagen etter klarte jeg ikke morgenklassen, klarte bare å slepe meg opp til studioet. Læreren sa at jeg ikke så frisk ut, men var mest opptatt av om jeg hadde med meg en bærbar ladeboks som han hadde sagt han ville låne. Det hadde jeg ikke – da ble han sint. When I want something, you get it for me! I need that charger! Så ble jeg sendt tilbake til bungalowen for å hente den. Jeg ville nødig gi den til ham, da strømmen i Tonsai er høyst ustabil, og jeg var redd han skulle tappe den. Jeg hadde begynt å skjønne at han tenkte først på seg selv, og så på seg selv.

Men selv han gikk med på at jeg trengte lege (prioritet nummer 2 etter den bærbare laderen) og sendte Masha inn sammen med meg. Jeg er glad hun var med, for på dette tidspunktet var jeg både forvirret og apatisk. Vi dro til Samboon Polylinic, hvor jeg ble tatt rett inn til legen og lagt på drypp i to timer. Jeg var alvorlig dehydrert, og legen fryktet dessuten at jeg hadde fått en infeksjon. Han hadde hatt to andre pasienter med samme symptomer som meg – de hadde begge besvimt, den ene på gaten, den andre i vannet. Tilstanden min var ustabil, sa legen, og jeg måtte for all del ikke dra tilbake til Tonsai, hvor det ikke er aircondition. Jeg måtte ta inn på hotell i byen, slik at jeg kunne være helt i nærheten av klinikken.

unnamed

Forsikringsselskapet mitt betalte legeregningen og ordnet hotell til meg. Det siste tok riktignok fem timer, og jeg holdt på å besvime på gaten – det endte med at jeg fikk mer behandling på poliklinikken på nytt. Her må jeg forresten benytte anledningen til å rose legen og sykepleierne opp i skyene. Aldri har jeg fått så raskt hjelp hos en lege, aldri har jeg følt meg så ivaretatt, og aldri har jeg møtt hyggeligere helsepersonell. Verken hos fastlegen hjemme eller på Volvat har jeg opplevd maken, og i Norge later det dessuten til å være en lov mot at leger og sykepleiere får ha humor.

Etter to dager og mye elektrolyttvann følte jeg meg litt bedre, men saken var klar, jeg kunne ikke fortsette oppholdet i Tonsai. For det første kunne jeg bli dårlig igjen, og for det andre var jeg så frastøtt av Anthonys oppførsel at det ikke kom på tale. Jeg hadde innsett at læreren min var en helt annen enn den jeg trodde, og jeg hadde mailet en del med et par av hans tidligere elever. Historiene de fortalte meg var sjokkerende. Sammen nøstet vi i ting, og historier kom opp. Om pengelureri, sextrakassering, brudd på taushetsplikten, favorisering av elever, aggressivitet mot andre. Det verste har jeg ikke selv opplevd, og mye var jeg ikke engang klar over – jeg innser at jeg var blant dem han favoriserte. Men nå som jeg nøster i alt jeg har opplevd med ham, husker jeg også mange slibrige episoder, noen av dem har jeg referert til tidligere i teksten. Og jeg husker mangelfull empati og stygt prat om både elever og ekskjærester, arbeidsgivere og andre yogalærere. Dessuten har det gått opp for meg hvor drøyt det er at jeg har redigert nettsiden hans uten å få betalt for det. Han har jo selv tatt seg grundig betalt av meg. Jeg vet forresten at han heller ikke har betalt firmaet som laget nettsiden for ham. De har ikke fått tak i ham, så de har mailet meg for å høre om jeg vet hvor han befinner seg. De mailene har jeg sendt videre til ham, uten respons.

Og enda en ting – jeg burde vel anse studioet i Tonsai som mitt. Det er jeg som har finansiert det. Da jeg kom ned, fikk jeg vite at det var ene og alene min kursavgift som gjorde at han kunne bygge det.

unnamed

For å avslutte historien – jeg bestemte meg for å reise hjem fra Thailand. Å fortsette oppholdet var vanskelig, for jeg fikk ikke tilbake kurspengene eller pengene for bungalowen. Den eneste måten jeg ikke ville tape penger på, var ved å bytte flybilletten og reise hjem. Dessuten var jeg utslitt, og desillusjonert og skremt over lærerens oppførsel. Jeg sa først ingenting til ham om at jeg planla hjemreise – jeg forsøkte å holde ham på avstand. Han ringte og ringte og ringte, han ville vite om enhver av mine bevegelser. Og han ville komme inn til Ao Nang – helst ligge over på hotellrommet, da han fant ut at jeg var blitt innkvartert på litt av et luksussted.

IMG_3894

IMG_3895

IMG_3893

Jeg unnlot å ta de fleste telefonene fra ham – jeg forklarte dessuten at jeg ikke kunne oppholde telefonen, pga forsikringsselskapet som stadig ringte meg. I don’t care! avbrøt han. I’m the one that got you here! You should talk to ME! I’m the one that should be helping you! Og så la han ut om hvordan jeg saboterte alt. Hvordan jeg ødela alt, ford jeg nektet å motta hjelp.

Da jeg dro til Tonsai for å hente tingene mine, la jeg det til et tidspunkt hvor jeg visste han hadde klasse. Jeg ville skåne meg selv for å snakke med ham, for jeg vet hvor overtalende han er, og hvor lett han spiller på skyldfølelsen min. Masha hjalp meg med å pakke, og hun fulgte meg inn til Ao Nang. Da vi skiltes, gråt hun nesten, og sa at jeg trolig ikke var i nærheten av å forstå hvor mye hun kom til å savne meg. Dessverre tror jeg at jeg skjønner litt av det – Masha har verken penger eller telefon, og Anthony bestemmer hennes bevegelsesmønster. En av dagene spurte han meg om jeg visste hvor hun var – jeg svarte at jeg trodde hun var på stranden. I told her not to go there today, sa han da.

Jeg reiste fra Thailand en dag før datoen jeg oppga til Anthony. Dette for å unngå at han oppsøkte meg i Ao Nang. Jeg slo av telefonen, og meldte ham ikke før jeg var på flyplassen i Bangkok. Da skrev jeg at jeg hadde reist, og at jeg ikke var eleven hans lenger. Etter en rekke anklagende meldinger skrev han dette:

IMG_3907

Legg merke til ordlyden. «Underlining issues that I have not been made aware of.» Her insinueres mye.

Så jeg svarte:

You are controlling, aggressive and moody. I’m not going to argue with you, but I will say this: There are no underlying issues. I’ve just had it. You are a good yoga teacher, and I thank you for what I’ve learned, but I will not be controlled or dictated. I took care of my emotional and physical health and left. Just like other students have done before me. You label people as crazy, and both personal and professional relationships fall apart around you. You always blame others. Time to look in the mirror. I know you will try to put the blame on me, that’s why I keep my distance. I’m sorry I didn’t tell you before, but I was blind, and you intimidate me. So this is goodbye.

EDIT: Det ble riktignok ikke goodbye – da jeg kom hjem mottok jeg e-poster med dødstrusler fordi han hadde fått snusen i nettopp dette innlegget. Jeg anmeldte truslene til politiet og underrettet ham om dette, og DA ble det endelig stille.

Men hvorfor reagerte jeg ikke tidligere? Jeg hadde jo en magefølelse av at noe var galt, men jeg brukte mye energi på bortforklare ting, innser jeg nå. Og jeg begynte å stadig større grad å unnlate å fortelle ting til venner og familie. Det er lignende mekanismer som er i sving i parforhold hvor det er mishandling.

Jeg har ikke noe svar på hvorfor jeg ble trukket inn, men jeg vet at jeg har vært utsatt for en dyktig manipulator, og at vi er mange som har latt oss lure. Det er også mange som venter ivrig på neste gang han kommer til Norge. Derfor skriver jeg denne teksten. Jeg ønsker å advare andre mot å slippe ham innpå seg. For han er god til å komme seg innunder huden på folk. Det er noe av det han kan best. Sjarmere og avvæpne, og gjøre alt for å hjelpe. I tillegg er han jo en dyktig yogalærer, og nå som jeg har snakket med andre om ham, vet jeg at han viste seg fra sin beste side overfor meg.

Frem til han hadde meg i Thailand – isolert, slik han nok selv så det.

Før jeg satte meg på flyet hjem, lastet jeg ned en bok på iPaden – den er skrevet av en kognitiv terapeut som er spesialist på personlighetsforstyrrelser og manipulatorer. Boken heter In Sheeps’ Clothing: Understanding and Dealing with Manipulators, og der står det følgende om årsakene til at det ikke er lett å avsløre manipulatorer:

A manipulator’s aggression is not obvious. We might intuitively sense that they’re trying to overcome us, gain power, or have their way, and find ourselves unconsciously indimitated. But because we can’t point to clear, objective evidence they’re aggressing against us, we can’t readily validate our gut-level feelings.

The tactics that manipulators frequently use are powerful deception techniques that make it hard to recognize them as clever ploys. They can make it seem like the person using them is hurting, caring, defending, or almost anything but fighting for advantage over us. Their explanations always make just enough sense to make another doubt his of her gut hunch that you’re being taken advantage of or abused. Their tactics not only make it hard for a person to consciously and objectively know their manipulator is fighting to overcome, but also simultaneously keep their victim unconsciously on the defensive. It’s hard to think clearly when someone has you emotionally unnerved.

What our intuition tells us a manipulator is really like, challenges everything we’ve been taught to believe about human nature. Most of us generally hate to think of ourselves as callous and insensitive people. We hesitate to make harsh or negative judgments about others. We want to give them the benefit of the doubt and believe they don’t really harbor the malevolent intentions we suspect. We’re more apt to doubt and blame ourselves for daring to believe what our gut tells us about our manipulator’s character.

Kort sagt – stol på magefølelsen. Det burde jeg gjort.

Slik man også bør styre unna John Friend, Cameron Shayne, Bikram Choudhury og alle de andre yogalærerne som har hatt sex med, utnyttet eller forgrepet seg på elever.

Og som det står i sangen om Maharishi:

You’ll get yours yet
However big you think you are

Slik oppfører man seg i yogaklassen

Hvordan oppfører man seg i et yogastudio og i en yogaklasse? Tja. Det er det ikke alle som er helt sikre på. Derfor har jeg laget en liten sjekkliste – basert på observasjoner jeg har gjort meg, både som lærer og elev.

1. Møt opp i god tid. Bruk tiden på å tøye forsiktig – det aller beste er paschimottanasana, forward fold. Du får lite ut av å legge deg ned på ryggen – det kan vente til avspenningen på slutten.

Paschimottanasana

2. Unngå å skravle høylytt med folk du kjenner. Dette gjelder også under timen, noe det burde være unødvendig å si. Men likevel.

3. Legg matten din slik at du ikke er i veien for noen. Det skal være plass til at både du og sidemannen kan strekke armene ut sideveis uten å kollidere.

4. Hvis du kommer for sent – ikke smell med døren, tramp i gulvet, gå i veien for folk eller sleng matten din ned med et smell.

5. Dusj før du kommer. Ikke tenk at «jeg skal jo trene, så jeg tar dusjen etterpå». Det gjør du selvfølgelig, men ikke glem å vaske deg i forkant også. Du kommer til å svette, og folk skal stå rett bak deg mens du bøyer deg fremover.

6. Ikke spray deg med sterk parfyme før yoga. Det kan være sjenerende for andre.

7. Ikke spis rett før yoga. La det gå tre timer mellom mat og yoga. Du skal bøye og bende på overkroppen, det er ubehagelig med mat i magen, og det er ikke noen myte at yoga kan få fart på tarmsystemet. For å si det sånn.

8. Hvis noen er så uheldige at de slipper en fis, le og pek og slå deg på lårene. Neida. Fortsett som vanlig. En dag er det deg. Særlig hvis du spiser før yoga.

costa-rica-yoga-twists

9.
Drikk før yoga. Og etter yoga. Ikke drikk underveis. Ta ikke med deg vannflasken bort til matten. Du kan snuble i den, eller læreren kan.

10.
Legg heller ikke klær og sko – eller mobiltelefonen din! – ved siden av matten. Det skal kort sagt ikke ligge noe ved siden av matten.

11. Tren alltid barbent. Og sørg for at du ikke har fotsopp eller negler som er så lange at de klaprer i gulvet når du går.

12. Unngå lange, vide bukser. Det er snublefeller. Vide overdeler som ender over hodet når man står i adho mukha svanasana, downward facing dog, er heller ikke så lurt. Men den tabben gjør man vel kanskje bare én gang. Det er noe som heter bitter erfaring.

sss11-cropped

13. Følg lærerens instruksjoner. Ikke gjør din egen greie, selv om du har gjort yoga før. Selv om du kan stille deg på hodet midt i prasarita padottanasana – widelegged forward fold – ikke gjør det. Du er ikke på timen for å vise deg frem. Hvis det er en positur du absolutt dør etter å gjøre – ta den etterpå. Eller hjemme. Det er ingen vits i å møte opp hvis du ikke har tenkt å følge klassens tempo.

14. Og sist, men ikke minst:

tumblr_lw5jjsCtMV1qjam2do1_500

Disiplin og ambisjon

Disiplin. Det er det som må til hvis man skal ha fremgang. Også innen yoga. Særlig innen yoga. Det var noe av det første jeg festet meg ved da jeg startet med Ashtanga. Jeg gikk på min første klasse, møtte Anthony, ble mer eller mindre beordret på privattime, og allerede samme uke var jeg i gang med yoga hver dag. Yoga every damn day, som det heter i sosiale medier – med hashtag.

«I like working with you, you’re disciplined, you always do as you’re told», sa Anthony etter noen måneder. Det var sant – jeg gjorde alle hjemmelekser, gikk på alle klasser, lærte navn på alle positurer, jeg praktiserte selv om jeg hadde muskelvondt. «Work through the pain,» som det het. Muskelvondt er ikke farlig.

Dette er ikke ment som en skryteparade, eller enda verre – som snikskryt. Det er nok mest det siste jeg er redd for, siden jeg nå skal dømme meg selv nord og ned. Men uansett – nå kommer jeg til poenget. Saken er nemlig den at det går an å være for ivrig. Ivrig som i utålmodig. Og det er vel omtrent det mest ikke-yogiske man kan være. Altfor ofte tilnærmer jeg meg yoga som om det hadde vært turn.

Jeg leste nylig et intervju med Sharath Jois, lederen for Ashtanga Yoga Research Institute i Mysore, India – og der sier han følgende, etter å ha blitt konfrontert med Pattabhi Jois berømte utsagn om at Ashtanga er for alle, bortsett for de som er late:

Many people are too ambitious with their yoga. But the yoga process does not happen instantly, it is a slow process. Today everyone wants everything right away, but yoga is not like that. Yoga takes practice to understand.

Dette gikk rett hjem hos meg. Jeg er ekstremt utålmodig. Hver eneste dag tenker jeg på at jeg ikke gjør raske nok fremskritt. Hver uke tar jeg et overblikk og fastslår at jeg umulig kan ha praktisert nok den uken – enda jeg har gjort yoga every damn day. Hvilket man ikke skal. Man skal faktisk ha en hviledag i uken. Jeg har blitt flinkere til å hvile meg, men jeg hopper ofte over hviledagen.

Det tok ikke så lang tid før Anthony skjønte at han måtte be meg om å ta pauser i blant. Da viste det seg at jeg ikke var så god til å gjøre som jeg fikk beskjed om. Og når det gjelder ashtangaprinsippet om å vente til læreren gir en nye positurer – så har jeg forbrutt meg ettertrykkelig mange ganger. Vanligvis når jeg er alene, for Anthony slår ned som en hauk på strebere, men det var en gang jeg tøyde strikken på en privattime. Jeg øvde på Utthita Trivikramasana, som ser slik ut …

IMG_1518

… og det gikk fint på den ene siden, men jeg begynte å miste balansen på den andre. «Drop it for now,» sa Anthony, men jeg insisterte. Han sa nei en gang til, men jeg insisterte. Da sa han ikke noe mer, men så megetsigende på meg mens jeg fortsatte. Så fikk jeg en skikkelig muskelstrekk i siden.

«Told you,» sa han da.

Sharath Jois sier videre i intervjuet:

There are many reasons to getting injuries. First you must look at how it happened. If you have a bad teacher you might get hurt, it is the students job to find a good, serious teacher. Find out if the teacher is serious about his or her own practice; that is very important. Then there are students who wants more and more asanas, they try too hard, practices two times a day, and then you might hurt your body.

Jeg har heldigvis en god lærer, og hadde ikke fått den strekken hvis jeg hadde hørt på ham, men det var en nyttig lærepenge. Injuries can be good teachers. They make us more humble, mener Sharath.

Jeg har litt samme situasjon akkurat nå. Jeg har hatt litt vondt i en albue i noen uker, og har merket at det kommer i forbindelse med håndstående. Dermed ville det være fornuftig å droppe det en stund, men i går sto jeg på hendene likevel. Så i dag kjenner jeg det litt igjen. Det går over. Men det er irritererende – for da føler jeg at jeg ikke har fremgang! Jeg er ennå ikke så sterk som jeg bør være, og for meg går det langsomt, for jeg tror jeg har hatt vondt cirka alle steder i armene. Det er alltid noe som holder meg igjen, selv om det jo går fremover.

Men:

If you’re building a strong foundation it has to take time. It can take many years, and requires commitment and dedication as well as respect and gratitude. It is the same principle as when you’re building a platform. You cannot use only sand for the foundation; you need other components, like rocks, to make it a strong construction.

Tålmodighet, tålmodighet. Sukk.

Og til slutt sitatet som mest av alt får meg til å føle at jeg ikke alltid har «a yogic mind».

If you just have a yogic mind, an understanding of yoga, your limitations does not matter. It is not possible for everyone to do the asanas I can do. Also there are those who can do all asanas without being great yogis. The most important thing is to dedicate your heart, not how many asanas you can do.

sharathseat2

Hodestående – trinn for trinn

Det er ingenting jeg liker bedre enn å være opp ned. Hvis jeg har en favorittpositur i yoga, så må det være hodestående. Hodestående kalles da også for «kongen av alle positurer».

Sanskritnavnet på hodestående er Śīrṣāsana. Śīrṣa (शीर्ष) betyr «hode», Āsana (आसन) betyr «positur». Man gjør gjerne Śīrṣāsana i slutten av en yogaøkt.

Hodestående sies å ha mange fordeler, blant annet disse:

– Styrker kjernemuskulaturen
– Styrker balansen
– Øker blodtilførselen til hjernen
– Stimulerer lymfedrenasjen
– Motvirker ødemer
– Stimulerer hypotalamus, hypofysen og binyrene
– Stimulerer fordøyelsen

Det er nok ikke alle som er like vitenskapelig belagt (slik er det med en del yogaøvelser) men det er i alle fall hevet over enhver tvil at man får sterkere kjernemuskulatur og bedre balansen. Personlig føler jeg økt velvære i hele kroppen, også i magen, så kanskje det hjelper på fordøyelsen? Uansett er det veldig forfriskende å stå på hodet. For meg er det som en reset-knapp. Går det tregt i skrivingen, pleier jeg å stille meg på hodet. Det hjelper å se verden opp ned!

Men hodestående kan være vanskelig å mestre i starten. Hodestående krever styrke i både armer, skuldre, rygg, lår og kjernemuskulatur. Det det ikke krever, er en vegg. Det siste man bør gjøre når man øver på hodestående, er å sparke seg opp langs veggen. Dette kan være svært skadelig for nakken, og dessuten legger man seg til en dårlig vane. Man kan gjerne øve på hodestående med en vegg i nærheten, slik at man vet at veggen er der om man skulle tippe over, men man skal ALDRI bruke veggen som hjelp.

Slik går man frem – trinn for trinn:

Man starter ved å ligge på kne og å måle avstanden mellom albuene. Man skal kunne gripe rundt begge albuene.

IMG_6245

Deretter lar man albuene bli hvor de er, og så fletter man fingrene foran seg og former en skål.

IMG_6246

Man lar hendene støtte om hodet, slik at bakhodet og litt av vekten presser inn i hendene. Så går man opp på tå. Pannen berører gulvet, men man skal aldri støtte seg på pannen. Det viktigste er dessuten å la skuldrene og underarmene bære vekten, så her må man være sterk i skuldrene. Det er avgjørende å unngå å synke sammen – nakken skal strekkes og avstanden mellom skuldrene forlenges. De må aldri trekkes opp mot ørene.

IMG_6247

Man lister seg på tå fremover og fremover, samtidig som hoftene skyves frem over hodet. Man skal få en svakt skrå vinkel i ryggen. Her er det essensielt å ikke krumme den.

IMG_6248

Etter hvert vil man kjenne at vekten i tærne avtar, og da er man klar til å gå opp med bøyde knær. Ryggen skal nå være loddrett, eller med svakt overheng.

IMG_6251

Selv foretrekker jeg å gå opp med rette ben. Dette krever mer styrke i kjernemuskulaturen, men man får bedre kontroll. Magen strammes, Uddiyana Bandha aktiveres, og bena svinges kontrollert opp på innpust. Har man bøyde knær, rettes bena langsomt ut.

IMG_6249

Hele tiden må man passe på plasseringen av hoftene. Etter hvert som man kommer høyere opp, må man trekke hoftene tilbake for å unngå overbalanse.

IMG_6250

Når man er helt oppe, plasseres hoftene i nøytral posisjon, magen strammes og lårene presses sammen. Føttene strekkes, og man kan enten pointe tærne eller strekke føttene med fleksede tær.

IMG_4625

Fire stadier på vei opp.

IMG_6252

Så snart balansen er på plass og muskelstyrken er oppøvet, er det egentlig ikke så anstrengende å holde seg oppe. Etter hvert som man blir kjent med kroppens senter og tyngdepunkt, lærer man seg hvordan man anvender hoftene for å holde balansen, og da blir det etter hvert ganske mye morsomt man kan gjøre!

IMG_2805

Sånn ser det ut

Jeg har skrevet mye om Ashtanga her på bloggen, og ofte snakker jeg om Primary Series. Altså den første serien i ashtangasystemet. De aller fleste praktiserer aldri mer enn denne, for den er krevende nok, og det er bare en håndfull mennesker som praktiserer alle seks seriene. En av dem er Sharath Jois, barnebarnet til den moderne grunnleggeren av Ashtanga Yoga – Sri Krishna Pattabhi Jois.

Sharath Jois
Sharath Jois
Pattabhi Jois
Pattabhi Jois

Pattabhi Jois utviklet de seks seriene på bakgrunn av hva han lærte av sin guru, Krishnamacharya, og stiftet Ashtanga Yoga Research Institute i byen Mysore i India. Hit har folk i alle år valfartet for å lære Ashtanga. Mysore er også et ord for en undervisningsmetode der elever på alle nivåer gjør sin egen praksis i et rom der en eller flere lærere går rundt og assisterer. Ashtanga er altså designet for å kunne tilpasses individet.

Ledede klasser er imidlertid også vanlig. Da følger alle samme tempo, og det er derfor en fordel at man har lært seg rekkefølgen og navnene på positurene. Det er ikke alltid at læreren vil demonstrere.

Følgende video viser Primary Series – ledet av selveste Pattabhi Jois:

Her er det ingen justeringer, slik det vanligvis er i forbindelse med både ledede klasser og Mysore. Dette er en demonstrasjonsvideo.

For å lære mer detaljert om både positurene, pusten og sanskrit-ordene, er det nyttig å titte på ashtangalærer Peter Hurleys videoserier. I de to følgende videoene gjennomgår han hele Primary Series:

Dette ser lekende lett ut, ikke sant?

Fortvil ikke. Det er mulig å avansere enda mer. Her er Pattabhi Jois’ demonstrasjon av Intermediate Series …

… og her får vi se litt av Advanced Series – både nr 3 og 4.

Det er jammen er godt jeg har et helt liv på meg!

IMG_0327

Er noen mer pornografiske enn andre?

Jeg er kanskje litt sent på ballen her, men i den siste tiden har det altså vært en del snakk rundt Kvinnegruppa Ottars kampanje Stopp pornokulturen.

Jeg skal ikke gå skarpt inn i den konkrete debatten rundt kampanjen, og heller ikke begi meg inn på å definere porno, for selv om mye dekkes av en definisjon der porno anses som materiale med seksuelt innhold som er laget for å virke seksuelt opphissende, er det ikke alltid en enkel sak å bedømme avsenders intensjon. Hvis vi skal bruke reader-response-teorien fra litteraturvitenskapen, kommer definisjonen for eksempel håpløst til kort. Og hva hvis vi trekker inn ironi her? Jeg kjenner mange som elsker pin-up-estetikken. Slutter noe å være porno fordi vi punkterer det med ironi? Og så er det hele kunst-diskusjonen… Hva skiller for eksempel performance fra porno? Intensjonen? Er det tilstrekkelig? Og må den kritiske diskusjonen stilne fordi vi ikke enkelt kan skille?

50s-pin-up-girl-pictures-1480px-Larco_Museum_Erotic_Art_V

Jeg er nok på linje med Kvinnegruppa Ottar i deler av deres syn på porno, og bekjenner meg ikke til dameblandstrender der porno uproblematisk anbefales som krydder for par som har blitt lei av hverandre i sengen. Og jeg er ikke redd for å bli stemplet som Ottar, kjerring, misunnelig eller feministstygg fordi jeg mener at man er nødt til å ta innover seg at konsum av porno kan befinne seg i samme landskap som kjøp av seksuelle tjenester fra en prostituert – selv om pengetransaksjonen er mindre direkte. Likevel er det både umulig og lite fruktbart å få slutt på alt som kan kalles pornografisk. Jeg ser for eksempel for meg at et par bøker jeg er glad i hadde måttet gå på bålet da (og nei, FOR SVINGENDE, vi snakker ikke om Fifty Shades).

Nå er det ikke eksplisitt porno den nystartede kampanjen handler om, men den utbredte bruken av pornoestetikk i media og reklame. Initiativtagerne skriver:

Pornoens tilstedeværelse i det offentlige rom er med på å prege synet på kjønn og seksualitet blant hele den oppvoksende generasjon. Tilgjengeligheten, kombinert med legitimering og markedsføring gjennom underholdningsindustrien, gjør det vanskelig å ha en kritisk distanse til pornoen.

Slik jeg forstår kampanjen, så handler den mye om det faktum at vi har blitt så vant til å bli eksponert for pornoestetikk at vi knapt tolker det som pornoestetikk. Og den handler om utspekulert bruk av pornoestetikk for å selge produkter. Det kan ikke være tvil om at Ottar har rett i at dette er et utstrakt fenomen, og jeg er enig i at det må settes søkelys på denne problematikken.

Men det er like vanskelig å definere pornoestetikk som det er å definere porno i ren form (og hva er ren form?). Kampanjeleder Katarina Storalm viser for eksempel til et «come and fuck me»-look. Hva er egentlig det? Og om det går an å sette fingeren på det, er det tilstrekkelig for at det skal bli pornoestetikk? Avkleddhet trekkes selvsagt også inn, men heller ikke her er det enkelt. Hva er pornografisk avkleddhet? Er det plagget det kommer an på? Kameravinkelen? Posituren? Konteksten? Antagelig kan man svare ja til alt dette – men hvor enkelt er det å finne skarpe, avgrensende definisjoner? Jeg tror vi ganske enkelt må finne oss i at det ikke lar seg gjøre å finne uttømmende og dekkende definisjoner her. Det betyr likevel ikke at vi dermed må bli handlingslammede. Det går an å være kritisk til pornokulturen selv om man bevarer vissheten om at det ikke er like lett å definere pornokulturen.

Det er ett perspektiv jeg ofte savner i debatten om pornokultur og -estetikk. Det er det faktum at kvinnekroppen synes å bli ansett som langt mer pornografisk enn mannskroppen. Dette, som langt på vei har å gjøre med samme mekanismer som slut-shaming, er et av de virkelig stygge utslagene av den såkalte pornokulturen. Jeg tar ikke nå til orde for at man skal heie voldsomt på alle kjendiskvinnene som kler av seg for MANN for å føle seg sterke og frigjorte, det jeg sier nå er ikke et innlegg i DEN samtalen. Jeg vil peke på at kvinnekropper oftere enn mansskropper later til å oppfattes som sexy og utfordrende i sammenhenger hvor det overhodet ikke handler om sensuell posering. Bare det at en kvinne ikke har på seg burka, kan være nok til å plassere henne i sexy-universet.

Siden jeg er meg, må jeg selvfølgelig ta utgangspunkt i noe som har med yoga å gjøre. Så bær over med meg, men altså: Yogalærer Kino MacGregor har all den tid hun har lagt ut yogainstruksjonsvideoer på YouTube, måttet tåle kritikk og trakasserier for at hun praktiserer i stramme, korte klær.

Kino MacGregoryoga_asana34

Alt hun gjør er altså å gå i komfortable klær som hemmer kroppen minst mulig, i likhet mange mannlige yogautøvere.

men yogaDwi_Pada_Viparita_Dandasana

Ja, tradisjonen tilsier til og med at man ikke skal ha videre mye klær på seg.

Sri Krishna Pattabhi Jois
Sri Krishna Pattabhi Jois

Men det er altså kvinnelige yogautøvere som utsettes for kritikk når de lar seg avbilde i slike antrekk.

I fjor var det en hel del kontroverser rundt en yogavideo der yogalærer Bryony Smyth demonstrerer vinyasa og håndstående, iført svart sportsundertøy. Pornoestetikk, sa mange. Jeg er uenig. Jeg ser en demonstrasjon av teknikk, muskelkontroll og konsentrasjon.

Men hvis vi altså skal mene at videoen rommer pornoestetikk, hva så med følgende video av yogalærer David Regelin?

Demonstrasjon av muskelkontroll, ja visst. Men det går også an å se det som demonstrasjon av muskler. Av kropp. Det er vanskeligere å se teknikk, pust og fremgangsmåter i denne videoen. Det handler mye om Regelin her, og hans glinsende vaskebrett. Men er det noen som har sett pornoestetikk her? Jeg har ikke hørt om noen.

Hvorfor er følgende pornoestetikk ….

yogi_4680_635x

… og følgende ikke?

images

For øvrig prøver nok både Smyth og Regelin å selge produkter, det vil si yogaundervisningen de kan tilby. Til det bruker de sine egne kropper – uten mye klær. Men pornoestetikk er det ikke.

Det er mange måter å være kropp på. En avkledd kropp betyr ikke alltid come and fuck me.